Den nye regjeringen vår, og da med SV i spissen, har et uttalt mål om å sikre befolkningen tilgang til rekreasjonsområder på bekostning av den private eiendomsrett.
Det første de gjorde,- sannsynligvis for symboleffektens skyld, var å varsle kjøp av "vaske-Bakkes" eiendom på Huk i Oslo. For en sum på 30 millioner av skattebetalernes penger, la de beslag på et nedslitt hus, ca 3 mål tomt og snaue 100 meter med strandlinje. Sett på en litt annen måte, betalte man altså 10 millioner kroner pr mål eller kr 3000,- pr centimeter strandlinje! Dette anså man da tydeligvis for en "forsvarlig investering" med tanke på folks adkomst til friarealer.
Så dukker anledningen opp til å sikre seg en betydelig andel av Hardangervidda, et område på i overkant av 140 000 mål med jakt og fiskemuligheter; æ et område man uten videre karakteriserer som "indrefileten" av Hardangervidda. Prisforlangendet er i dette tilfellet ca 100 millioner, – det tredobbelte av investeringen i Oslo. Imidlertid snakkes det her om 140 000 mål pluss 7 hytte-eiendommer. Ser vi bort fra verdien av de 7 hyttene så ligger altså prisen pr mål her på rundt kr 790,-
Men Staten synes det er for dyrt! De somler og somler, ute av stand til å ta en avgjørelse i saken. Andre kjøpere presser på og vips så er det hele på private hender. I ettertid kom det frem at Staten hadde lagt inn et bud på skarve 25 millioner. Det er det samme som å si "at vi vil ikke ha dette, men folkeopinionen tvinger oss til å gi et bud".
Så viser det seg at Staten hadde flaks. Kjøperen viste seg å være en sosialt utviklet skipsreder som uttalte at han ikke hadde noen innvendinger til at vanlige folk brukte området til jakt og fiske. Dermed ble hensikten oppnådd hva angår folks mulighet til å bedrive friluftsliv i området, men det var neimen ikke Statens fortjeneste. En mer restriktiv kjøper kunne med loven i hånd ha båndlagt hele området for private formål.
Jovisst kunne folk ha trafikkert området under friluftsloven, men de hadde ikke kunnet drive jakt/fiske uten grunneiers tillatelse.
Når man får hele hendelsen litt på avstand, sitter mam igjen med et inntrykk av et Miljøverndepartement med handlingslammelse og beslutningsvegring. Og sett i lys av de utsagn som kom til pris etc., så blir vedtaket i Oslo nærmest uforståelig.
