Etter at det norske landslaget ble hausset opp på forhånd, ble kampen utkjempet på et Ullevål Stadion med heller tvilsom kvalitet. Tjente nordmennene på banekvaliteten? Kunne resultatet ha blitt langt værre enn det ble?
Feberredninger fra Myhre holdt Norge sånn noenlunde inne i kampen inntil det til slutt smalt etter en tabbe i det norske forsvaret.
Den norske midtbanen holdt sånn noenlunde mål; forsvaret var mindre patent enn hva det pleier å være mot kvikke tsjekkiske angrepsspillere og våre spisser ble stående med beina godt plantet på tsjekkisk banehalvdel uten særlig mye å gjøre. Og når det en skjelden gang landet en høy langpasning i nærheten av våre spisser så gikk det i "hytt og pine".
Daniel Braaten som eneste spiller som viste initiativ og tro på egne ferdigheter forsøkte å "gå i strupen" på det tsjekkiske forsvaret men ble effektivt taklet og pådro seg isteden gult kort. Han spiller ikke på onsdag i Praha,- dessverre!
Hareide ser omsider skriften på veggen og har instruert sine spillere om at nå er det kun mål som gjelder. Er det ikke alltid det? Når ble en turnering/cup vunnet ved å konsentrere seg om å holde buret rent? Da kan det jo i beste fall bli uavgjort, men som regel tap! Og ingen turneringer vinnes ved uavgjort-resultater!!! La det være helt klart.
Onsdag skal vi etter sigende ikke kjenne igjen landslaget. Nå skal det scores mål! Javel? Og hvis det blir en ny trist forestilling på en gressbane som favoriserer Tsjekkia som nå har publikum i ryggen? Skal vi håpe på at Myhre spiller opp mot sitt beste? Og må vi regne med at raske Tsjekkere åpner det norske forsvaret ved raske kontringer? Skal vi forvente 3 – 1 til Tsjekkia ?
