Det begynte med en uskyldig mail og en link som beskrev en situasjon hvor et lite uskyldig barn hadde tatt sitt eget liv.
Fordi hun rett og slett ikke orket mer! 

Vedkommende som sendte meg linken ba om at jeg  publiserte linken på mine sider som en støtteerklæring mot mobbing, men - jeg ville helst gjøre litt mer…!
Jeg vil gjerne fokusere på ”mobbing” som begrep. Gjøre forsøk på analysere årsaken bak en ”mobbing” som griper om seg i vårt samfunn og som kan ha langt større skadevirkninger enn vi er klar over.

Og kan jeg vekke noen fra den dvalen som omgir mange av oss, så anser jeg hensikten oppnådd.  
 

Hva er egentlig mobbing? 

Kan vi sette likhetstegn mellom uskyldig erting og mobbing?              Det kan være vanskelig å si. Det beror kanskje i noen grad på psyken til den som blir ertet.  En med sterk psyke vil bare le av en situasjon som, for en med svakere psyke, kan virke dypt sårende. Og jo yngre man er,  jo svakere står man rustet.  Det ligger i sakens natur at jo yngre man er, jo mindre er man også egnet til å avgjøre om uskyldig erting kan virke som mobbing.

Og denne, til dels ukontrollerbare situasjon får lov til å utvikle seg på et alderstrinn hvor man mangler klare ”kjøreregler”, og vett og forstand til å avgjøre den objektive forskjell mellom erting og mobbing. Slik formes vår personlighet og fremtid. (Grøss)   

Hvem er mobberen blant oss?                                                          Det er til tider lett å identifisere ”mobberen”; – han/hun som ved hver given anledning må ha det festelig på andres bekostning, mens den underliggende årsak kan være egne komplekser og usikkert selvbilde.  Det er alltid lett å fremstå som flokkens leder om man kan få alle andre til å se ut som idioter!  Som regel er det bare èn eller to det går ut over – hver gang!  Hvorfor er det slik?  Fordi det hefter noe ved disse personene som det er lett å kritisere.

Det kan  være hva som helst!  Fregner, briller, ”tenna på tørk” , tannregulering, fysiske handikapp, talefeil, feil bekledning, feil utstyr, rødt hår osv. Det er i det hele tatt ingen grense for hva som kan danne utgangspunkt for mobbing så lenge det ikke rammer mobberen selv. De øvrige tilstedeværende hyler av fryd når skamrødmen skyller over ansiktet til  vårt mobbeoffer. Og det gjør de som et rent selvforsvar, for ved å vise ”tilhørighet” blir de registret som ”mobberens parti”.

Hva med oss ”bloggere”?  Er vi selv mobbere?  Bruker vi Vår evne til å formulere oss som et våpen mot mennesker som ikke har samme evne? Mot mennesker som er satt til å gjøre en jobb som de ikke helt og fullt mestrer? Av og til kan svaret være ”ja”, hvor lite tiltalende det enn kan virke, mens andre ganger er svaret ”nei”  I siste tilfelle tenker jeg i hovedsak på ”offentlige personer” som selv har valgt å sitte i maktposisjoner hvor de må regne med å få kritikk dersom jobben ikke utføres slik folk forventer.

Men, – også vi ”bloggere” bør utvise en grad av varsomhet  på linje med ”vær-varsom-plakaten” i vanlig presse.  

Hvem er offeret?

Som tidligere nevnt – hvem som helst av oss, så lenge kritikken ikke favner så bredt at den også omfatter mobberen.  
 

Hva er konsekvensen av mobbing?                                                For mobberen er det greit. Han øker gradvis sitt selvbilde ved å fremstille alle andre i et dårligst mulig lys.  Den eneste påviselige skade for hans vedkommende kan være at han mister noen venner som han aldri savner.

For mobbeofferet er situasjonen mye mer alvorlig! Etter hvert som mobbing tiltar i omfang og styrke, endres vedkommendes personlighet.  Han/hun overbevises gradvis om at de har mindre verdi som menneske enn oss andre. Og de vil,  uten å være seg dette bevisst, oppføre seg deretter.   

Dette oppfanges på andre arenaer i samfunnet og mobbing fortsetter, nå fra andre personer, men mot samme mål. Og offeret blir til stadighet bestyrket i sin tro på at de ikke er noe verd.  
 

Noen orker ikke fortsette på skolen og går til slutt ut i vårt samfunn, – uten utdannelse, til underbetalte jobber, – som ”samfunnets tapere” hvor mobbingen fortsetter på daglig basis. 

 Andre orker ikke engang å gå ut. De blir asosiale individer uten andre venner enn nærmeste familie totalt avhengig av  sosialstøtte.. Og når de ikke engang kan få seg jobb så er det bare et tidsspørsmål før en viss mobbing vil gjøre seg  gjeldende også innenfor familien.

 Noen ender opp med å ta sitt eget liv. De føler at livet ikke på langt nær har svart til forventninger og beskrivelse. 
Forståelig nok!

Det er et paradoks at man i Norge (og i de fleste land) kan straffeforfølges for å påføre andre mennesker fysisk skade, men å ødelegge et menneske fra innsiden, helt og totalt, straffeforfølges ikke!  

Ta et skritt tilbake og betrakt vårt samfunn med de største brillene du har. Se samfunnskostnader forbundet ved mobbing, som ødelagte familier, manglende utdannelse og forsørgerevne, skilsmisser,  psykiatrisk behandling og –  selvmord!                                                 Har vi egentlig råd til å ha det slik i 2005 ?  
 

Skal vi ta ondet ved roten, tror jeg vi må begynne med  foreldre (hjemme) og barna (på barnehagenivå). Ja, kanskje enda tidligere. Og vi kan ikke vente at barn skal forstå konsekvenser av mobbing, men vi kan bare ikke tillate at en mobbere (som får ”positiv belønning” når alle ler) skal kunne fortsette å utvikle seg til å bli en ”profesjonelle mobbere”.

Man er ikke mindreverdig om man har fregner eller briller!   

Det er ikke barnets feil !’  
 

Man er heller ikke mindreverdig om man ikke har olabukser med ”Lee” på baklomma eller sko uten ”Nike”.  

Det er ikke barnas feil at pappaen til mobberen er rik og at han kan gi sitt avkom alt han /hun peker på som kompensasjon  for at han selv ikke makter å ta sitt ansvar!   

La oss gå inn i 2006 med et felles nyttårsforsett:

Stopp mobbing på alle plan i vårt samfunn!

http://www.vgb.no/4039/perma/13742/

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende