Over alt i vårt samfunn hvor konflikter oppstår, er det "policy" at man først og fremst tenker på "barnets beste".

Ved skilsmisser og/eller barnefordelingssaker er det alltid spørsmål om hva som er "det beste for barna".  Er det riktig av oss å hive slike betraktninger på båten når det blir snakk om adopsjon og hvor foreldre in spe er homofile eller lesbiske?

Jeg vet naturligvis at jeg her tenner en "brannfakkel". La meg likevel underbygge min tvil på dette området:

De fleste psykologer jeg har hørt uttale seg, fremholder at et barns aller sterkeste påvirkningskilde er forelder av samme kjønn. Mange ganger sterkere enn forelder av motsatt kjønn, tanter, onkler, skole, myndighetspersoner osv. Og ideelt sett bør et hvert barn ha en forelder av hvert kjønn slik at man gjennom oppveksten får med seg både den maskuline såvel som den feminine påvirkning og korrektiv.

"Men vi vil så gjerne ha barn!"  Ja, jeg har forståelse for ønsket, men er ikke dette, med hånden på hjertet, en smule egoistisk? Å ønske et barn for ens egen skyld uten tanke på hvorvidt man kan kan gi barnet det det trenger gjennom oppveksten?

En av våre mer kjente håndball-damer har kommet ut av "skapet" og vil gjerne ha barn. Og jeg er ikke et sekund i tvil om at hun ville kunne bli en alle tiders mor. men hva så om barnet etter unnfangelse viste seg å være en gutt? med en gutts behov for en farsskikkelse i sin oppvekstperiode?  Har vi som samfunn lov å frata ham denne mulighet allerede før fødsel?

Samme problemstilling gjelder jo også for homofile menn, men – her er det jo snakk om en ren adopsjon og man kan evt. forsøke å konsentrere seg om en gutt. En jente ville lide samme behov i en oppvekst hos menn. Intet kvinnelig korrektiv eller veiledning.

Er det en menneskerett å ha barn?  Nei!  Og her kommer vi tilbake til "barnets beste":  Det må være en forutsetning at et barn kan gis en trygghet og en best mulig økonomisk ramme gjennom oppveksten og fortrinnsvis foreldre av begge kjønn.

Ja, jeg vet at foreldre fra tid til annen omkommer i ulykker og at noen barn oppfostres av èn forelder, men da snakker vi om uhell og ulykker som fratar barnet en livskvalitet som tross alt var planlagt. Kan vi forsvare å la barnet starte med slikt handikapp som utgangspunkt?

Jeg reiser bevisst en del konkrete problemstillinger her og er ikke så lite spent på å høre hvilke synspunkter som nå vil bli reist.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende