Jeg fikk lyst til å starte året 2006 med å fortelle en liten historie om min venn Friedland. Og for de som tror at Friedland er en av Norges største familier, så er det her tale om vår "butler",- ansatt for å fortelle oss når vi får gjester på døren.

Egentlig heter han "Libra D282", men vi kaller ham bare Mr Friedland her i huset.

Det var i forbindelse med en aldri så liten oppussing i sommer at vår entre fikk nye paneler, down-lights og mye annet. Vårt gamle ringeapparat gikk med i dragsuget. (Rart med gamle morkne ledninger) Og et nytt ringeapparat kostet vel ikke all verden?

Det var bare èn ting som var feil med vårt nye ringeapparat: Vi hørte det ikke!  Selv når vi sto i samme rom var det generende lavt. Og hvis vi befant oss i stuen så hadde vi ingen mulighet til å høre noe som helst dersom vi f.eks. snakket sammen eller hvis radio/TV sto på. Nødløsningen ble "Mr. Friedland" (Libra D282).

Han var riktig en "nymotens" kar uten vanskelige ledninger og annet pirk. En "tettbygd liten kar" som kunne plasseres hvor som helst i huset og som helt sikkert ville si ifra om noen nærmet seg vår dør. Forsøksvis ble han plassert på toppen av skap, inni skap, ute på verandaen, i kjelleren, på badet. Det spilte liksom ingen rolle. Som en klokke varslet han hver gang noen kom i nærheten av døra vår.

Så etter ca 3 måneder døde Mr. Friedland!  Gjenopplivningsforsøk virket forgjeves og selv om han fikk en optimal plassering og godt stell så forble han taus. Var han utslitt allerede? Etter bare 3 mnd? Lite trolig, men for sikkerhets skyld ble han re-vitalisert. Men det hjalp selvsagt ikke. Systemet ble nøye gått i sømmene, men Mr. Friedland insisterte på at han var død!

I et siste forsøk på å vekke Mr. Friedland til live igjen, tok vi ham med på Drammensbesøk til hans personlige "fastlege". Jeg entret fastlegens lokal med følgende utsagn: Mr.Friedland her døde brått forleden og vi kan ikke få liv i ham igjen. Hør bare her (hvorpå jeg presset ringeknappen) "Ding dong!"

Hva f. . . .?  Jeg presset knappen igjen. "Ding dong", "ding dong!"  "DING DDOOONG "!!!                                      "Fastlegens" smil ble langsomt bredere: "Ja men, pasienten lever jo?"

Javisst gjorde han det. Mr. Friedland var oppstanden! Hvorfor var det ingen som tenkte noe særlig på. Jeg var bare lykkelig over at min "butler" tilsynelatende hadde kommet seg ut av sitt koma. Og vel hjemme igjen, ble ringeknappen forsiktig skrudd på plass mens Mr. Friedland ventet på gulevt inne i entreen. Knappen ble forsiktig trykket inn: "Ding Dong"! Jeg gned meg i hendene. Så var det bare et "drypp" da? MIn venn Friedland var restituert.

Jeg våknet i godstolen utpå kvelden ved at pizzabudet holdt på å rive ned ytterdøra: "Ringeklokka virker ikke!"

???

Jeg stakk prøvende en finger bort på ringknappen. Intet skjedde. Mr Friedland hadde enda en gang gått i døden for oss. Eller hadde han bare falt i koma igjen? Denne gangen la jeg  Mr. Friedland direkte på operasjonsbordet. Jeg hadde ikke tid til å være aseptisk eller ta hensyn til hans finere følelser. Innmaten ble useremonielt tømt ut på bordet, kontrollert og systematisk lagt på plass igjen. Til ingen nytte, Mr Friedland var definitivt død!

Tilfeldigheter ville at vår sønn, som forøvrig er byggmester, stakk innom. Og jeg benyttet anledningen til å fortelle om det siste dødsfallet i familien. Jeg observerte hvordan hans øyne gradvis ble større og større inntil han løftet en hånd: "Say no more!  Hvor er pasienten?"  I hans kyndige hender, hørtes plustselig et "stønn" fra Mr. Friedland: "Duong!" Våre blikk møttes i triumf. Kunne vi vekke ham en gang til? Og etter 5 minutters massasje kunne vi triumferende konstatere at pasienten ikke var helt død. Av og til på sitt dødsleie greide han å presse frem litt lyd, men like fort oppga han ånden igjen.

Kapitulasjonens øyeblikk nærmet seg. Var det bare en løs kontakt? Eller var det en feilproduksjon? Jeg ringte "fastlegen" i Drammen og fikk beskjed at jeg kunne komme inn med pasienten enda en gang. Ringeknappen kunne jeg bare la stå.

I Drammen ventet en smilende tekniker med et infamt ulveglis på meg. "Du har ikke endret innstillinger eller noe annet?"    Jeg rystet benektende på hodet. Mr. Friedland ble plassert på disken og teknikeren presset smilende en knapp på disken.      "Ding Dong"!  Han presset igjen: "Ding Dong", "Ding Dong" og sendte meg et spørrende blikk: "Hva er problemet?"       Jeg kjente skamrødmen stige. Trodde mannen jeg var idiot? Eller drev Mr. Friedland en ren "lønnssabotasje"?

Jeg forklarte mitt problem i detalj og nektet å ta Mr friedland med meg hjem før han dokumentert var frisk. Dette utløste omfattende kontrolltiltak. Operasjonsbordet ble bragt inn og innmaten ble igjen fjernet for inspeksjon. Alle justeringer ble endret, testet og endret igjen. Og hver gang responderte        Mr Friedland fra sin sykeseng med et fornøyd "Ding Dong"!

For å være helt trygge på Mr Friedlands helsetilstand, flyttet vi ham til forskjellige posisjoner i lokalet. Vi ristet ham så det skranglet i innmaten og vi,holdt ham opp ned, i stabilt sideleie eller lot ham ligge på magen eller på rygg. Ikke en gang sviktet han. "Ding dong", "Ding dong" "Doing dong"!

Jeg bar han varsomt ut i bilen og ga ham en pute å ligge på. Deretter kjørte jeg forsiktig hjemover og parkerte i garasjen.  Mr Friedland ble båret på pute frem til døren hvor jeg forsiktig trykket inn ringeknappen. Bare stillhet. Jeg lot blikket kjærtegne Mr Friedland igjen. Så mye kjærlighet og omtanke, men – Mr Friedland var død igjen!

Etter en del press innrømmet "fastlegen" at det hadde forekommet andre lignende tilfeller blant hans mange pasienter innen familien og nå vil jeg gjerne vite om andre her på bloggen har erfaringer med denne familien? Og har jeg egentlig reist til feil adresse hele tiden? Burde jeg reist rett på fyllinga med en gang?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende