Jeg har i mange år mistenkt at "verdens beste helsevesen" har betydelige svakheter som beleilig sopes under teppet.  Fra tid til annen skjer det noe som gjør det vanskelig, eller umulig,  å skjule at noe er galt.

Idag var enn slik dag!  Plutselig velger en overlege på A-hus (Akershus Universitetssykehus på Lørenskog) å tilstå at han til stadighet måtte skrive ut psykiatriske pasienter med selvmordstanker lenge før det ble ansett forsvarlig. Hvorfor?   Jo, fordi han måtte ha plass til nye innleggelser!

Til tross for alle påståtte "løft" innen psykiatrien så er det herved dokumentert at kapasiteten på det bestående behandlingsapparat ikke på noen måte står i forhold til behov.  Og behovet øker med foruroligende hastighet etter hvert som presset øker i arbeidslivet og at stadig flere føler seg overflødige eller at de ikke lenger strekker til. Så hvis vi ikke evner å bygge ut psykiatrien i det tempo som er nødvendig, så bør det ses på muligheter til å redusere slikt "press" i et enkeltmenneskes hverdag. Det beste ville jo være om man først og fremst kunne beholde helsa? At man slapp å bli et "psykiatrisk kasus" med behandlingsbehov? Billigere for samfunnet ville det også bli.

Det er foretatt en meget omfattende undersøkelse i en rekke europeiske land hva angår kvaliteten på de enkelte lands helsevesen. Med den statistikken disse undersøkelser gir, har man, basert på folketall, foretatt en tilsvarende beregning av forholdene i Norge.

Denne beregningen konkluderer med at det i Norge hvert år dør ca 2000 personer i våre sykehus grunnet feilbehandling!  På samme måte anser man at ca 15 000 mennesker hvert år får permanente skader som følge av slik feilbehandling. Og at majoriteten av slike tilfeller skjules gjennom ikke eksisterende eller mangelfulle rapport-rutiner og journalføring!

Regner vi at hver slik person har en familie, og at relaterte personer som berøres økonomisk eller sorgmessig gjennomsnittlig  ligger på ca 6 pr person så følger herav at ca 100 000 mennesker berøres i større eller mindre grad hvert år.

Er det muligens på tide med en revisjon av vårt helsevesen og en kontroll med hvor mye "helse" vi får tilbake pr investert krone? Vil det f.eks. kunne lønne seg å investere noe mer i forebyggende arbeid for å forhindre "psykiatriske tilfeller" fremfor å behandle dem i ettertid?

Burde helestasjoner landet over i større grad ha psykiatrisk kompetanse slik at slike tilfeller kunne fanges opp på et tidligst mulig tidspunkt. Eller burde man ha øynene åpne allerede på det tidspunkt man konfronteres med karakterkrav og forventninger i vårt skolevesen? Allerede her mistenker jeg enkelte kan få problemer, litt avhengig av sin psyke.          Eller har vi råd til bare å la det skure inntil det eksploderer i ansiktet på oss (som i Brønnøysund) ?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende