Idag snappet jeg opp en ny artig historie som jeg håper jeg evner å gjenfortelle på en skikkelig måte.

Historien hadde sitt utspring i Nord-Norge, hvor et par karer, Knut og Hans,  hadde etablert et lite byggefirma som etter hvert gjorde deg ganske bra i lokalsamfunnet, og det til tross for at det var et heller lite sted.

En dag ble det klart at de ville trenge flere folk. Etterspørselen var rett og slett blitt for stor. Både Knut og Hans ble enige om at man kanskje burde sette inn en liten annonse i lokal-avisa og som tenkt, så gjort.

Etter en 3-4 dager stakk Knut innom avisredaksjonen for å høre om det hadde vært noe svar på annonsa. Han ble rett og slett forferdet da ekspeditøren bak disken lempet opp på disken en stabel 50 cm høy med svar.

Det var store komvolutter og det var små. Brune som hvite, noen maskinskrevet og noen håndskrevet, men alle var påskrevet annonsens referansenummer. Det var for mye til at det kunne få plass i en bærepose, men heldigvis hadde man ekstra bæreposer.

Slik gikk det til at Knut dyttet seg vei inn på kontoret til Hans og nærmest stønnende helte innholdet av bæreposene ut på skrivebordet.

"Ka i hælvete  æ det her?"

Knut forklarte at det var svar på annonsen de hadde plassert i avisen – folk som ønsket jobb.

Hans stirret ettertenksomt på den svære haugen av brev som fyllte skrivebordet. Så reiste han seg i all sin velde og buntet sammen  3/4 av alle brevene, hvorpå han slengte dem rett i papirkørja!

"Men ka farken æ det du gjør, mann. Det her kan jo være våre fremtidge ansatte?"

"Næh, vettu -  folk med sånn uflaks kan vi ikke ha i jobb hos oss!"

Tips oss hvis dette innlegget er upassende