Noen herlige sommerdager i naturskjønne Valdres er et tilbakelagt stadium. Og for de av dere som ikke hadde anledning til å bli med denne gang, har jeg “syltet ned” noen synsinntrykk, stemninger og små detaljer man lett overser.

Så for de som er glade i den frie natur,- her har dere anledningen til en liten naturopplevelse uten å bruke beina så alt for mye….


Området er Aurdalsfjellet,- et fjellmassiv på adskillige kvadratkilometer beliggende rundt 1100-1300 moh. med et utall av større og mindre fiskevann, badekulper og et nett av gode turstier.

Vi starter ved det gamle naustet i enden av Fræningen, tidligere et godt fiskevann, men nå dessvere ødelagt av ørekyt som har ødelagt næringsgrunnlaget for større fisk.  Men pent er det jo?

Først beveger vi oss forsiktig langs bredden av Fræningen. I lia over vannet sitter  ofte rypesteggen, men ikke denne gangen…
Selve naturopplevelsen er fantastisk -

Og så et første spennende varsel fra naturen:


En enslig liten hvit “fjellets rose”,- en multeblomst!
Så har kanskje ikke nattekulda vært for brutal i blomstringstiden så langt…?
Nei,- det har den såvisst ikke. Rundt neste sving fant jeg dette lille “teppet” som ga signaler om en flott august med multer og fløte…

Så svinger stien vekk fra vannet og begynner å krongle
seg oppover lia blant tett underskog og stadig krummere fjellbjørk. Enkelte steder kan det minne om en slags “urskog” med både fjellgran og fjellbjerk i skjønn forening med gamle halvråtne bjerkestammer fra en fordums tid.  Ja, og ikke å forglemme “lavskrika” som etter hvert har blitt vanligere og vanligere også høyt til fjells.

Det er intet å utsette på kamuflasjen i noen av bildene!  Ser du laveskrika? (I( begge bildene – både over og under?)

 


“Kamuflasje” er heller intet problem for denne karen.
Det kan jo kanskje være en liten utfordring til mine lesere å avsløre hva slags dyr som gjemmer seg på dette bildet?


Ja, ser du den … ?  Og det er en…?!

Idet bjerkeskogen er i ferd med å slippe taket, finner vi i gammelt fjorgress en vakker vever liten blomst som vel egentlig trives bedre blant mørk granskog eller i alle fall “blandingsskog”, men – her er den – “Skogstjerna”

Det er rart med krekling. I skogen lavere ned finnes den i tjukke puter, men – den blomstrer ikke. Men her oppe på rundt 1100 meter, er den en meget sentral del av “fjellets hage” og sprer seg langs stier og på små karrige steinflater…

Langt under oss ligger nå Fræningen, vårt utgangspunkt for turen. Enda lavere ned i terrenget (ute av syne) ligger Damtjern som også har sine idyller å by på.
På litt klarere dager, kan man lett se Skogshorn’s karakteristiske profil i horisonten, men idag er det litt lokale regnskurer som feier over fjellheimen…


Innover fjellet finner vi stadig nye idyller som denne.
Et utmerket sted for en kopp rykende varm kaffe fra medbragt termos (nå som det er totalforbud mot åpen ild i utmark) og medbragt nistemat.

Også så ren denne fjelluften er … mmmmmphff !!!

Etter hvert som vi stadig klatrer høyere, begynner fjellvannene å minne om glitrende safirer langt der nede, men tro bare ikke at vi vasser i gråstein. Selv her oppe har vi med oss “fjellets hage”, om enn i en noe mer beskjeden form:


Denne praktfulle lille planten kjente jeg ikke navnet på, men den dannet vakre rosa puter på vår vei…
- men “Lacustris” visste råd – “Greplyng” heter den visst . . .


Og så til dagens overraskelse:
Vi har vårt eget lille “fjell-basseng” 1250 moh og med en badetemperatur varierende fra 14 – 19 grader, litt avhengig av hvordan sommeren har vært. Egentlig bare en “smeltevannsdamm” i et søkk i terrenget, men med møye og hardt arbeid gravd ut og “murt opp” til dybde 80 cm et stykke uti dammen. (Det kan ingen se!) Dessuten er det et idyllisk sted å spise og vi har ofte tilbragt noen timer her, liggende på rygg mens vi studerer hvite skyformasjoner og løser verdens problemer…

Hva heter denne lille sætra? Nja, det kunne jeg vel ha sagt, men – så var det dette fiskevannet i bakgrunnen da…
Der lurer nemmlig fjellaure oppimot halvannet kilo og jeg vil nødig starte en folkevandring, men  vi er altså på vei nedover i terrenget igjen…


På veien ned får vi en bekreftelse og et varsel om at det ikke bare blir mye multer i år, men også tyttebærplantene står i full blomst.


Litt nede i lia møter vi annen vegetasjon som ikke er fullt så tøffe som de “barskeste i klassen” -  Her den vakre Skogstorkenebben

Denne kjenner jeg ikke nevnet på, men ser ut til å være beslektet med Potentilla-familien

- og gamle halvråtne stubber er for rene “veksthus” å regne -

På vei til hytta passerer vi et grantre hvor et annet av naturens små undere er i ferd med å skje:
En grankongle blir til…

Hjemme på tunet ventet faniliens kjæledegge,- “Mikkel”, som nå er to år og som selvsagt er med på ferie -

Mikkel er ikke med på våre dagsturer, men han jakter uhemmet rundt hytta nattestider og hopper elegant inn et åpent soveromsvindu så en gang rundt 03-tiden for så å krølle seg sammen i senga si til solen stiger over åskanten.

Utenfor hytta har vi et annet “drivhus” -

- og våre gode venner lavskrikene har begynt å gå Mikkel i næringen. Her har en faktisk tatt en mus -


- og Mikkel er vel slett ikke sikker på om han liker konkurransen -

Hm,- kanskje en liten fuglemiddag? Den som ler sist ler best! 

(Og det ble lavskrika! )

Forøvrig var det nok av idyller rundt hytta. Her et par bilder fra Damtjern -

 


Her,- en anelse lavere i terrenget, finner vi også store mengder av Tiriltunge -

Innimellom de litt større vannene, ligger stille loner som f.eks. denne -

I kanten av dette tjernet fant jeg denne vakre lille “prinsessen” -,  også kalt “Bukkeblad” (takk til Lacustris)

Og mens kvelden falt på, kom romantikken  (og myggen ) sigende inn over fjellkanten. . . .

Et tilfeldig “skudd” fra Leira over Strandefjorden i retning Fagernes -

Så et par raske skritt til venstre og samme motiv en gang til . . .

Så var det “panorama-veien” i Vestre Slidre da. Måtte jo få med oss en liten svipp-tur i den retningen også. Og det gikk ikke lang tid før vi fant den første “perlen” -

Fra et utsiktspunkt høyere oppe på “Panorama-veien” fant vi en storslått utsikt mot Fillefjell og Jotunheimen…

Her møte vi forresten en annen “fjellvandrer” som virket tørst. Kanskje hadde han feilberegnet turen…

Og inne på vangen ved Nøsen Høyfjellsæter lar vi vår tur avslutte for denne gang.

Det vil utvilsomt komme mer fra Valdres etter hvert, men om det blir påfyll av bilder her…

Eller om det blir et eget innlegg fra en annen del av Valdres,- det får tiden vise.

- – - – -
Takk for hyggelig selskap!

Ditt neste reisemål er:    KOLSÅS-TOPPEN (Bærum) 


Tips oss hvis dette innlegget er upassende