Jeg har idag besøkt en av mine mange favorittblogger – "Mitt Afrika" hvor verstskapet er en hyggelig dame med nick "Chiruru". Som vanlig – fornøyelig lesning og en mental retur-visitt til svarteste India pluss – en liten utfordring.
En utfordring om å fortelle om litt uvanlige kulinariske opplevelser. Det jeg skal fortelle fant sted i det Herrens år 1960 (snart en menneskealder siden) og stedet var Cochin i Kerala på Indias vest-kyst.
Cochin er et ganske stort sted etter norsk målestokk, men så ikke slik ut. Grunnen til at det var stort, var Indias utrolige befolkningstetthet. Og som de fleste tettsteder og / eller byer India, var det fornundet med en viss livsfare å krysse gater. Ut fra rent sanitære årsaker, anså vi det livsfarlig å spise i lokale restauranter også.
En ting var de lokale skikker og inderes forhold til krydder sånn rent generelt. (Intet kan fortæres uten rikelige tilsetninger av rød og/eller grønn chili) Og siden kuer er "ålreite dyr" (de regnes som hellige), er gatene fyllt av radmagre hvite kuer, svære kuruker både hist og pist som tjener som hjem for feite gjødselbiller og en million spyfluer i tillegg til at det er utrolig varmt og støvete og midt oppi dette et mylder av mennesker og biler som uavlatelig tuter der de kjører i sikk-sakk gjennom gatene.
Å spise ute under sånne forhold, er noe en nordmann med respekt for seg selv ikke gjør. Å spise inne var, som følge av varme og spyfluer, en umulighet.
I India bor det mange engelskmenn. Også i Kerala-provinsen. Så hvordan holdt disse menneskene seg i live? Hvor spiste de når de ikke spiste hjemme?
Omsider fant vi løsningen: Malabar Hotel !
Malabar hotell overrasket oss på mer enn en måte. Typisk engelsk, beliggende på Cochins beste strandtomt uten for havneinnøpet, frodige palmer svaiet over en kritthvit sandstrand der vi satt og skuet ut over det indiske hav og en blodrød sol (dobbelt så stor som hjemme) som langsomt sank mot horisonten.
Kelnerne snakket utmerket engelsk. Den mørke huden virket enda mørkere i kontrast mot de kritthvite kelnerjakkene og de hvite smilende tennene.
Yes sahib, yes shaib – bukkende, tjenestevillige…
På bordene lå hvite linduker og sølvtøy. Vi så for oss gatene inne i Cochin. Var vi kommet tikl en annen verden? En annen tid?
Hotellet kunne friste med en "europeisk avdeling" og en egen "kina-restaurant" og siden vi jo spiste mye europeisk mat til daglig, bestemte vi oss for at litt eksotisk burde det dog være i en slik setting…
Det ble kina-restauranten. Og litt spenning skulle det også være. Hva med å bestille noe helt annet enn hva vi pleide? La tilfeldigheter avgjøre? Vi satte en brun finger på en linje i menyen: 4 porsjoner Crab Fuyong !
Kelneren bukket høflig. Crab Fuyong skulle bli!
Ja, også ville vi ha pinner. Kinesiske spisepinner!!!
Jeg husker ennå kelnerens mistenksomme blikk.
Skulle vi virkelig ha pinner?
Ja, takk! det var det vi sa, ja. Pinner til alle!
Da maten omsider kom, oppdaget vi den egentlige årsak til kelnerens smule tvil. Vi hadde jo trodd at han mistenkte at vi ikke kunne spise med pinner, men – det kunne vi jo. Vi var da ikke noviser.
Men,- "crab fuyong" viste seg å være "krabbe-omelett" og den var godt stekt! Fast og fin i formen representerte den en skikkelig utfordring for 4 bråkjekke mennesker som ikke ville tape ansikt ovenfor en glisende kelner fra Indias svarteste jungel.
Øl fikk vi også. Men som Chiruru, gjorde vi den erfaring at "øl" i India ikke kan sammenlignes med øl noe annet sted i verden. Lunkent, surt, inneholdende visse doser av kinin (mot malaria) og bragte tanken hen på kattepiss…
Den største overraskelsen hadde vi dog ennå ikke fått. For da regningen skulle betales, var vår kelner av en eller annen årsak over alle hauger…
Til slutt måtte vi ta et inititativ og undertegnede skjøv stolen tilbake og bega meg over gulvet og skjøv draperiene mot kjøkkenet til side -
Et rom på 14 kvadratmeter, rått tilhugde trebenker, en bøtte med vann, to høner som spankulerte rundt påkjøkkenbenken mens de klukkende valgte ut smaksprøver av de råvarer de kunne finne, jordgulv og 4-5 feite brunsvarte kakerlakker i mega-størrelse som kravlet rundt i potter og panner…
Utenfor bakdøren satt vår venn og røykte på et eller annet suuurt…
Vi spiste aldri mer på Malabar Hotell, men vi glemmer det aldri!
9 kommentarer In " CHIRURUS UTFORDRING "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget. Tilbakesporings-URL
september 16th 2006 at 15:31
Hei Argus
Godt at det er lenge siden, sikkert mye bedre nå.
Hilsen turisten
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
september 16th 2006 at 15:32
# 1 Haakon fra Bærum
Men sikker er man aldri !
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
september 16th 2006 at 15:38
Virkelig? Usj…
Jobbet på cafè for noen år siden. I Oslo! Det var ett par episoder der som gjør at jeg er litt skeptisk til å spise ute. Spiser aldri omelett, pytt i panne eller noe slikt.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
september 16th 2006 at 15:43
# 3 Smykkeline
Det er jo et gammelt oird som sier “at det man ikke vet, har man ikke vondt av!”
Maten smakte utmerket den og ingen ble syke, men vi hadde vel kanskje litt flaks…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
september 16th 2006 at 15:44
#2 Argus
Fikk lyst til å reise dit.
Hilsen økologen
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
september 16th 2006 at 15:46
Hihihi…åh, takk for en god latter og et minneverdig måltid! Jeg kan ser for meg det kjøkkenet…Enkelte ganger er det best å være lykkelig uvitende…
Til Håkon fra Bærum vil jeg gjenta din kommentar…Ikke vær så sikker på det!
)
Åh, India…det var annerledeslandet det…Du reiste mye for lenge siden, Argus (ja, kanskje du fremdeles reiser mye…) Del gjerne flere historier eller gi meg et par hint om hvilke innlegg jeg burde ta en titt på.
Takk for rosende ord…og for at du plukket opp hansken!
) Fortsatt riktig god helg til deg…regner med at krabbeomelett ikke står på menyen i ettermiddag…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
september 16th 2006 at 16:27
# 6 Chiruru
Joda, du finner en del gammelt under “erindringer” om du scroller ned min forside (Høyre spalte)
Hyggelig at du like min lille beskrivelse da-
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
september 17th 2006 at 17:15
Skal ikke uttale med skråsikkert Argus. Men etter hva jeg selv har erfart og etter hva jeg leser fra Norge om håndtering av mat det siste året, skal det mye til før jeg ikke føler meg sikrere der ute, i den etter norsk tru “den skitne verden” enn det såkalte “rene Norge”. Jeg spiser mye ute, og jeg ser og observerer mye rart, men disse menneskene har en innebygd følelse av hva som er bra og dårlig. Har enda tilgode å bli syk utenfor Norge pga av mat, det kan jeg ikke si om Norge, ikke fra cafe/restaurant eller fra supermarked/ferskvarebutikk..
Norge har ingen egentlig kontroll av mat i det hele tatt, eller skal vi heller kalle den kontrollen som er for heller slett. Samtidig skjer det en sakte oppvåkning. I Norge tar vi det som en selvfølge at alt er bra, det blir til de grader utnyttet..
I Asia er det ferske grønsaker man skal passe seg for på restaurant, hjemme vet vi hva vi skal gjøre. Mat generelt er nesten alltid ufarlig pga av den varmebehandlingen den får.
Ser jeg et rent og pent vestlig kjøkken blir jeg skeptisk. Renheten sier ingenting om kvaliteten på maten. Og i vesten har de ikke den innebygde varsellampen som sier at maten skal varmes opp og stekes godt. Matvanene til oss i vesten tilsier at lassevis av matretter blir stående i varmen, og eller tatt ut og inn av et kjøleskap i ukesvis uten oppvarming, eks alle slag salater. Slike ting finnes ikke vanligvis i varmere strøk av gode grunner..
I Sør-Amerika har de alle slags salater, og folk spiser med god samvittighet. Det er nemlig ikke lov å bruke om igjen maten fra i går. Hjelpeorganisasjoner samler inn all mat som det er lovpålagt skal “kastes” og gir dette samme natt til fattige og trengende.
Få land i Europa har en bedre varedeklarasjon enn Brasil, til og med kjøpevann er pålagt full innholdsdeklarasjon, og kontrollen med mat og væsker er stort sett god..
Og kakerlakker er ikke så farlige som folk vil ha det til, det er det usynlige man skal passe seg for.
Jeg var selv rundt om i Asia i 60-årene, og joda, jeg har da minner fra den gangen, ølet er i allefall bedre i dag
Har enda ikke drukket dette bitre kininølet man fikk over alt den gang. Ølet både oppe Nepal og her bede i Thailand står for de fleste kvalitetstester. En flaske 650 cl øl koster her i Thailand ca 5 kroner. Litt rart å tenke på at sist jeg var i BKK, var for 39 år siden.. for deg enda lenger siden du var i Kerala..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
september 17th 2006 at 17:54
# 8 Sivert Sæterbø
Jovisst har man i andre land andre rutiner for hvordan man skal/bør omgås mat. Det er jo en dyd av nødvendighet for du har sikkert, som meg, sett hvordan fisk dras i land på stranden, helt over i vanlige plastbøtter og solgt til en representatn fra det lokale fiskemarkedet.
Tar man en tur dit, ligger den samme fisken i solskinnet med svirrende spyflyer som en sky over haugene av fisk.
Grundig varmebehandling er obligatorisk, mën selvsagt finnes det i denne maten larver som dør under varmebehandlingen og som derfor ike representerer noen umiddelbar fare.
Jeg liker likevel ikke tanken på at kakerlakker frekventerer et kjøkken hvor det til tider står ferdig tillaget mat som i etterkant posjoneres ut på tallerkenr og serveres.
Kombinasjonen jordgulv og mat er heller ikke ideell. Scopolamin (meget giftig), gitt muligheter, kan utvikles seg under slike forhold med helt katastrofale følger.
Det å nyte mat har også noe meg å være 100% trygg på at den ikke er kontaminert på noen måte. Og selv om den altså varmebehandles, så er det alltid den lille usikkerheten til stede..
Den vil selvsagt også kunne være til stede i norske restauranter. Særlig når vi lesere at Mattilsynet ved enktele tilfeller har avdekket rotte-eskrementer på kjølelageret eller at man har avdekket at restauranten benytter innsmuglet kjøtt som har gått utenfor all kontroll og antagelig fraktet over grensen i vanlige biler uten kjøling.
Til slutt har vi aspektet med “vane”. Fastboende på stedet har ofte utviklet en langt bedre motstandsyktighet mot lokale bakterier i mat enn hva tilreisende har. Det er derfor lurt å ta en liten forebyggende vaksine, slik at man står litt bedre rustet om uhellet skulle være ute.
Men nå var jo dette ment som en “artig opplevelse” fra utenkands kjøkken og ikke som en generell kritikk mot de sanitøre forhold. Da hadde jeg hatt mye annet å trekke frem.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende