På slutten av 1980-tallet gjennomførte man i Norge et gigantisk vaksinasjonsprogram etter norske forhold:
Hele 180 000 barn ble invitert til å være med å teste ut en ny vaksine for meningokokk B (hjernehinnebetennelse).

I løpet av kort tid registrerte man at barn fikk uforklarlige sykdommer som lammelser og kramper. For noen ble livet totalt ødelagt, men Folkehelsa (som var initiativtager) nektet standhaftig for at vaksinen var årsaken. Man kunne til nød gå med på at symptomene skulle være “bivirkninger av selve sprøytestikket”.

De som ikke ga seg og som kjempet for erstatninger, fikk omsider etter mange års kamp en viss erstatning. Vaksinen ble aldri godkjent for bruk i Norge.

Isteden ble retten til slik vaksine overdratt til New Zealand for en sum av 8 millioner kroner. Og i New Zealand fikk over 1 million friske barn vaksinen.
Også her viste det seg at mange fikk samme type problemer som man hadde påvist i Norge, Og også her benektet myndigheter og leger for at det skyldtes vaksinen.

Er det ikke da påfallende at en mengde norske barn fikk kramper og permanente lammelser like etter slik vaksinasjon og at tilsvarende symptomer ble påvist hos barn på den andre siden av jordkloden etter at man hadde tatt i bruk den norske vaksinen?
Bortforklaringer virker svært hule og signaliserer at mange såkalt ansvarlige personer føler at det kan bli litt varmt i stolen de sitter i? Og at man er redd for at de før at erstatningssøksmål skal eskalere? Det å ødelegge et liv i startfasen har en ubehagelig tendens til å bli svinedyrt.

På Folkehelsa i Oslo sitter en dame ved navn Hanne Nøklebye. På spørsmål om hvorfor man ikke informerte New Zealandsk helsepersonell om påviste bivirkninger i Norge, svarer hun at de hadde registrert tilfellene, men hadde returnert dokumentene og bedt om ytterligere opplysninger, men at de aldri kom.

Det var temmelig åpenbart på hennes kroppsspråk at hun følte seg svært utilpass ved spørsmålene. Det forsto vi da hennes originalbrev ble skaffet til veie for der stod det ikke et ord om at man ønsket ytterligere opplysninger. Kun at man ikke trodde de påviste bivirkninger hadde noe med saken å kjøre.
Iflg. Nøklebye ble det altså ikke sendt noen direkte orientering til helsemyndighetene i New Zealand.

Da er det enda merkeligere at det i New Zealand sitter en dame som kan bekrefte at – ja, de var blitt informert
av nettopp Folkehelsa i Oslo om slike tilfeller.
Konfrontert med avsløringen i Oslo: At det faktisk aldri ble sendt slik informasjon fra Folkehelsa i Oslo, ble det mye bortforklaringer, stotring, stamming og diffust “tåkeprat”.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende