Så har vi da omsider fått en bekreftelse på det vi alle gikk rundt og trodde; – at den norske integreringspolitikken har vært en total fiasko.

Hanne N. Herland tar i en ny bok som lanseres idag, et kraftig oppgjør med norsk integreringspolitikk og peker på at Norge selv har mye av skylden for at innvandrere er blitt sosialklienter isteden for et verdifullt tilskudd til arbeidsmarkedet.

Selv er hun født og oppvokst i Afrika. Og hun har i årevis jobbet med etniske minoritetskulturer. dermed har hun lettere for å se det norske systemet med "utenlandske øyne". Hun sier bl.a.:
"Sosionomer fra 1970-tallet har stått på flyplassene og presentert rettigheter til asylsøkerne og innflyttere"

 Mange har oppfattet dette som en invitasjon til å ikke arbeide. Man har trodd at Norge var et land der staten utbetalte månedlige lønninger og hvor bolig er gratis.

De norske sosialsatsene er svimlende høye sett i relasjon til hva innvandrere er vant til og mange tror dermed at de skal kunne leve på slik stønad. Etter hvert oppdager de at levekostnadene i Norge også er ekstremt høye, men – da er de allerede blitt "sosialklienter".

Hun peker på USA som et foregangsland på området. Her møtes innvandrere med en arbeidstillatelse som gjør det mulig å jobbe mens de venter på at deres søknad om oppholdstillatelse skal behandles. "Lediggang" er roten til isolasjon og arbeidsløshet.

Hennes resept er intensiv og obligatorisk norskundervisning i en erkjennelse av at det ikke er mulig å få innpass i norsk arbeidsmarked uten tilstrekkelige kunnskaper i norsk. Forøvrig bør innvandrere underkaste seg til norsk lovverk og i den utstrekning man ikke ønsker dette, så står det enhver fritt å forlate landet og reise tilbake dit man kom fra.

Jeg tror det er riktig vei å gå! Samtidig er det slik at mange av de som kommer til våre grenser, har en relativt høy utdannelse fra hjemlige universiteter, men kan ikke uten videre bruke denne utdannelsen i Norge.

Her mener jeg at norske myndigheter må sette seg nærmere inn i hva som ligger i slik utdannelse og skape overgangsmuligheter. At man så langt mulig kontrollerer at vedkommende faktisk har vært elev der han/hun hevder å ha studert. At de gjennom en "foreløpig prøve" kan dokumentere tilstrekkelige kunnskaper og få en midlertidige autorisasjon til å praktisere i Norge og at de innen 3 år avlegger en
"norsk eksamen" og får norsk fagbevis på sin utdannelse.

For strengt tatt er vel ikke Norge tjent med at en utdannet bioingeniør vasker gulv på Aker Brygge?
Eller at en utdannet sykepleier serverer kaffe i en kantine?


http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=137904

Tips oss hvis dette innlegget er upassende