Et nytt ord i den norske dagligtale. For hva er egentlig “forbrukselektronikk”?  Det viser seg at store produsenter av elektronikk faktisk spekulerer i å produsere elektronikk så billig som  mulig og med en begrenset levetid fordi man har konstatert at vi forbrukere gjerne skifter til det siste av det siste selv om innkjøpt gjenstand fortsatt fungerer.

Særlig gjelder dette tydeligvis mobiltelefoner produsert av Nokia og/eller Ericsson. TIl tross for at forbrukermyndighetene mener at det skal være 5 års garanti på den slags, velger produsentene å glatt overse slike føringer. De produserer bevisst telefoner som forventes å vare kun i 2-3 år.

I øyeblikket verserer en sak på dette området i domstolene og en dom ventes å foreligge om en måneds tid. Men allerede nå sier mobilprodusentene at dersom dommen går i mot deres syn, vil de anke til høyere rettsinstans. Altså til og medfør retten har sagt sitt, signaliserer produsenten at de ikke vil bøye seg for en rettsavgjørelse.

En mobiltelefon av 2006 er et avansert stykke elektronikk, ofte med kamera, bluetooth og G3-muligheter. Prisen blir da ofte deretter. Fra kr 4 – 6000
er ikke uvanlig, men – dersom den da bare skal vare i et par år, – bør man ikke da legge innkjøpspriser og avskrivning til grunn når man vurderer de totale telefonkostnader? Det hjelper liksom ikke at et abonnement er litt billigere enn konkurrentens dersom man likevel må kjøpe ny telefon til kr 6000 annet hvert år?

Hva med de som ikke er fullt så motebevisste? Hvis man kjøper en slik telefon til kr 6000,- burde man ikke kunne bruke den lengre enn i bare 2 år? Selvsagt burde man det!  Om man kjøpet en DVD-spiller, en tuner, et fjernsynsapparat til kr 6000,-? Hadde man akseptert at det ikke skulle kunne brukes mer enn i 2 år?
Selvsagt ikke!  Så hvorfor skal vi forbrukere akseptere den slags mindreverdige produkter fra verdens største produsenter av mobiltelefoner?

Burde vi da kanskje bevisst lete etter produsenter som lager “skikkelige telefoner” med en akseptabel levetid?
Eller burde vi vurdere å gå tilbake til den gamle ordningen med fasttelefon? Det blir kanskje litt rart i begynnelsen å ikke kunne sende 30-40 SMS-meldinger hver dag, men – du verden så meget billigere det ville bli for de fleste av oss.

Og siden det finnes selskaper om tjener noen milliarder pr år på nettopp SMS-meldinger og telefonsamtaler så kan det vel hende trykket ville øke noe på slike mobilprodusenter?  Hvor avhengige er vi egentlig blitt?

http://www1.vg.no/teknologi/artikkel.php?artid=164849

Tips oss hvis dette innlegget er upassende