Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å besøke Svelvik,- et lite tettsted med røtter i skipsfart og handel helt tilbake til 1200-tallet. Og siden jeg ikke bor så langt der ifra, valgte jeg en vakker vårdag for min reise ned langs Drammensfjorden . . .
Fra en liten granittkolle ca 2-3 km nord for Svelvik tar vi først et lite overblikk over den søndre delen av Drammensfjorden. Tvers over bildet ligger den i pressen mye omtalte Dramstadbukta. Det er her myndighetene har gjort flere forsøk på dumpe giftig avfall fra skipsindustrien i Drammen, Fredrikstad og Oslo, men det har heldigvis så langt blitt stoppet grunnet lokalt press. Det er ingen grunn til at Dramstadbukta skal fungere som søppeldeponi for andre deler av landet! Lengst inn mot høyre aner vi starten på Svelvikstraumen og her kan naturkreftene til tider bli ganske voldsomme.
Vi starter reportasjen med et lite overblikksbilde av Svelvik -
Dette bildet er tatt på “historisk grunn” – nemmlig fra den såkalte “Batteriøya” hvor det i gammel tid var en befestning og en liten garnison som voktet innløpet til Drammensfjorden og Svelvik. Det er verd å merke seg at på 1600-tallet og inn i 1700-tallet, fungerte Svelvik som havneby for Drammen. Fjorden var ofte islagt og gods ble losset over på sleder som ble trukket inn til Drammen på fjordisen.
Dessverre gikk ca 1/4 av byen tapt i en storbrann i 1887, men ble bygget opp igjen og dfermed delvis modernisert.
Legg merke til dagens luftspenn over Svelvik-straumen. Med en fri høyde på 46 meter blir det faktisk i laveste laget for større cruis-fartøyer etc. og diskusjonen går høyt om man skal heve spennet med ytterligere 15-20 meter eller om man skal grave en sjøkabel like gjerne først som sist.
Drammen er landets “bilhavn” nr 1, og det kommer til dels ganske store båter gjennom Svelvikstraumen som nylig er mudret opp for enda større fartøyer.
Snur vi oss mot sør -
- så ser vi at det finnes en liten “kyststi” langs ytterkanten av Batteriøya. den går forbi “fiskebrygga” -
- til man plutselig støter på de gamle kanonene fra rundt 1750.
Selve brystvernet ble restaurert på slutten av 1980-tallet, men kanonene daterer seg tilbake til Tordenskiolds tid. Man må uvilkårlig undre seg på hva som ville ha hendt dersom tyskerne i 1940 hadde valgt å forsere Svelvikstraumen fremfor å utfordre Oscarsborg festning i Drøbak-sundet?
På baksiden av Batteriøya ligger en godt skjermet båthavn. Her holder Svelvik Motorbåforening til. Ser vi nordover, ligger Svelvik og bader i mai-solen.
Mens vi likevel befinner oss i den sørlige delen av Svelvik, tar jeg med noen “offisielle bygninger” som ligger i denne delen av Svelvik:
Først selve kommuneadninistrasjonen – Rådhuset -
Svelvik Sykehjem:
Og Tømmerås skole -
Egentlig tror jeg denne lille reportasjen fra Svelvik vil kunne bli mye lik min lille reportasje fra
Drøbak. Det er mye av den sam,me “sørlandsstemingen” å finne i Svelvik.
Og det er ikke langt mellom de små idyllene . . .
Innimellom husene som til tider kan legge svært tett langs Svelvik-straumen, kam ,an finne små terrasser med friluftscafeer som alle har utsikt til straumen…
Nå var det jo relativt tidlig i sesongen og derfor var det en del slike som ikke offisielt hadde åpnet, men noen var likevel i drift . . .
Hovedgaten i Svelvik er tidvis i smaleste laget. Det er slett ikke sikkert at to biler
bør møtes hvor som helst . . .
Charmerende små blomsterbitikker flytter det meste ut på et allerede trangt fortau i sommerhalvåret. Og de fastboende lar seg ikke be to ganger…
Bebyggelsen i Svelvik er typisk “sørlandsk” – i hovedsak hvit eller gul og i en stil som henspiller på “en bløde kyststripe” -
I mange små hager bugnet det av blomster, men i mange tilfeller dekket tette hekker for innsyn. Likevel fiukk jeg en del bilder som kan gi et samlet inntrykk av byen. Ja,- for Svelvik er en by! Svelivik fikk sin bystatus i 1998 og idag bor det ca 6500 mennesker i Svelvik. De fleste jobber i Drammen eller Oslo, men det finnes nok også de som nyter sitt otium i “sørlandsbyen” Svelvik.
Og syrinene kunne være svært vakte der de han over hagegjerdene . . .
Nede i vannkanten er det bygget en del nytt, – fremdeles i “sørlandsstil” og det er hevet over tvil at her kan man virkelig nyte det gode liv. Hvorfor skal man reise til Syden når man kan ha det slik?
Vi ser inn i marinaen til Svelvik Motorbåtforeningen i det fjerne . . .
På et sentralt punkt i hovedgaten, i en liten park, finner vi Ørnuf Basts “Førstereisgutten” -
I sørenden av parken, ut mot Svelvik-straumen, ligger et enormt anker fra seilskutetiden som et minne om byens maritime tilknytning -
Tvers over gaten ligger Svelvik Kirke -
Svelvik kirke med 700 sitteplasser, ble i sin tid tegnet av arkitekt W. Hanssten. Kirken sto ferdig i 1859 og erstattet da den gamle Nicolaikirken fra 1200-tallet.
Ved siden av kirken ligger et krigsmonument over falne fra den 2. verdenskrig -
Umiddelbart bak kirken finner vi kirkegården i idylliske omgivelser -
Rundt kirken og gravlunden var det pyntet med blomster -
Tagetis er en flott blomst om man tar seg tid til å studere den nærmere, men det er egentlig de fleste blomster -
Fra en urne på kirketrappeen
Vis a vis Svelvik kirke ligger Kirkekontoret -
Og ved siden av dette ligger dertil kontorene til Svelvikposten – byens lokalavis.
Vi beveger oss litt nordover i byen -
Foran oss ligger fergeleiet. He kan man ta bilen med på landets korteste fergestrekning -
tvers over Svelvik-straumen. En strekning på knapt 200 meter, men ikke desto mindre en viktig fergestrekning. For her kommer aldri en bro! Den ville i så fall måtte ha en fri høyde på 60 meter og være minst 2 kilometer lang. Det er det neppe grunnlag for!
Her går fergen over til Verket og Hurum kommune, evt. videre til Sverige via Oslofjordtunnelen.
Fergben går nærmest kontinuerlig, men er ikke så veldig stor. Dertikl må den manøvrere på en helt spesiell måte for å kunne takle de til dels voldsomme strømforholdene når tidevannet snur. Enkelte lystbåter undervurderer strømmens styrke og må gi opp halvveis.
Hvis dette skjer akkurat når ferga er ute i strømmen, kan uventede ting skje. Jeg ble faktik vitne til en kollisjon mellom ferga og en liten 15-foter akkurat da jeg gikk forbi.
For selv om idyllen er nær -
- så er strømmen ekstremt farlig når tidevannet snur. Ikke akkurat Saltstraumen, men mer enn nok til at enkelte båter kommer opp i høyst uventede problemer -
Nord i byen finner vi også “Lalla-parken”, en minnepark over hele Norges revy-skuespillerinne Lalla Carlsen. En nydelig liten park med en statue av Lalla Carlsen , springvann og blomster…
Lalla Carlsen ble riktignok født i Svelvik (1889 - 1967 ), men flyttet til Krisitania ( Oslo) bare 10 år gammel.
I den nordlige del av byen snublet jeg over dette klenodiet. Spør meg ikke hvor gammelt det er, men tydeligvis i kjørbar stand
Like bak den lille parken finner vi også et av Svelviks shopping-sentra.
Noen hadde bygget seg sin egen helt private frilufts-restaurant (og denne var langt fra den eneste)
Jeg vil likevel avslutte med en høyst privat, men akk så koselig liten idyll, som jeg fant i Svelviks nordlige område -
Jeg håper dere har hatt en hyggelig tur samtidig som jeg takker for følget
Anbefalt reisemål: SKJÆRVIKEN
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
