Noen kaller Stavern for “kystens smilehull” og det er ikke vanskelig å være enig i en slik beskrivelse.  Stavern har egentlig vært et bosettingssted, en havn og/eller ankringssted siden oldtiden. Fra de tidligste tider og frem til idag har navnet vært Stavern, – da med unntak for tiden 1799 – 1930 da byen het det samme som orlogsstasjonen – Fredriksvern.

Vi starter med et lite bilde fra innfartsveien til Stavern. Til venstre ligger en svært langgrunn bukt hvor fuglene har sitt lille eldorado hver gang sjøen stiger eller synker -

Like over bakketoppen kommer vi til et fasjonabelt hjem som skiller seg ut fra andre ved sin glasserte blå takstein -  Hergisheim.
Dette var dikteren Herman Wildenveys ( 1885 – 1959 ) hjem, men – det var litt vanskelig å stoppe akkurat der så denne gangen måtte jeg ty til andre kilder (altså ikke mitt bilde)

Det er noe utpreget  “sørlandsk” over Stavern.  Den første sidegaten av betydning, fører ned til Stavern båthavn -


Sammenlignet med tidligere besøk, har båthavna vokst i størrelse og antall båter.



I bakgrunnen  Citadelløya med en av de karakteristiske blokkhusene som er et landemerke i Stavern både rent geografisk og kulturelt.

Fra Risøya nord for byen vender jeg blikket mot nord og der inne ligger Larvik.
Frem til 1988 var Stavern egen kommune men ble da innlemmet i storkommunen Larvik sammen med en del andre nabokommuner som Hedrum, Brunlanes og Tjølling.
Idag har Stavern “bystatus” og her ute bor ca 6000 mennesker.

Langs nordkysten av Risøya går det en idyllisk liten kyststi



De første badegjestene har allerede innfunnet seg og det var ikke noe å si på
badelysten.


Det blåste ganske friskt denne dagen. I enkelte tilfeller var det nødvendig å tviholde på planter og trær for i det hele tatt kunne fokusere kameraet


Storkenebbens rosalilla blomster har begynt å lyse opp i landskapet sammen med
den rosa tjæreblomsten -

Rett utenfor fjellskrenten bryter brenningen med hvite skumkranser



- over solglitrende sjø. I bakgrunnen Svenner fyr,- et eldorado for båtturister og sportsdykkere.

Svenner fyr er et eget reportasjemål i seg selv. Langt større enn hva bildet viser og med en havn hvor man kan ligge trygt selv i full storm. Fyret leies idag ut til ferierende -


En ekstra liten idyll fra kyststien før vi snur tilbake -

Langs kyststien på Risøya er det bygget moderne terrasseleiligheter i “sørlandsstil”.
Fra hagene her er det mindre enn 40 meter til badestranden til høyre og utsikten ellers er det heller ikke noe å utsette på-


Underjordisk garasjeanlegg, heis, store terrasser, sjøutsikt – kan man bo bedre?
Legg merke til hvordan man bevisst ikke har gått høyere i terrenget enn fjellnabben ut mot havet.


På den andre siden av en smal bukt, finner vi et par nye strand-idyller . . .


Vi tar turen tilbake mot “bykjernen” (om man nå kan bruke et slikt uttrykk om idylliske Stavern)


Her et bilder fra gjestehavna. Her kan besøkende båtturister få seg en hardt tiltrengt dusj, eller man kan  nyte en og annen lunsjrett i solveggen før man legger ut på bøljan blå igjen. Det er bare nå i mai at man kan ligge langsetter kaia. Vanligvis er her smekkfullt – til og med ventetid for å komme til kai!

Like ved siden av gjestehavnen holder redningsskøytene til -


Vi vandrer vel videre langs vannkanten og finner dette litt ubestemmelige “kunstverket”, uten at jeg kan fortelle dere hva det forestiller (dessverre)
Trist.1 forteller meg fra sin base i Ungarn at dette skal være et solur i polert “larvikitt”, et mineral fra regionen. Jeg savnet skyggen som angir tiden, men igjen forteller Trist 1 meg fra Ungarn at det skal finnes avmerket et par “fotblad” på denne steinen. Der skal man selv stille seg og skape sin egen skygge som så angir tiden…
Jeg må sannelig titte etter neste gang jeg går forbi!

I bakgrunnen ser vi sidebygningen på Wassilioff Hotel som ligger idyllisk plassert
i gaten som fører ned til Fiskebrygga -


På fiskebrygga kan vi nye årets ferskeste reker samtidig som vi kan skue opp på en statue av sjøhelten Peter Wessel Tordenskjold som holdt til på disse kanter:


Her oppe fra haugen har man god utsikt over byen og omgivelsene og her står han
omgitt av sine kanoner -
Statuen er laget av Gustav Vigeland.



Skuer man til venstre, får man et godt overblikk over den tidligere omtalte Stavern
Båthavn -


Ser vi litt mer mot sørøst, kan vi via teleoptikk forflytte oss til Stavernsøya med Citadelløya
som ble bygget under Ulrich Frederik Gyldenløve,  påbegynt i 1675 og som sto mer eller mindre ferdig i 1689. Da hadde man laget omfattende festningsvoller og ved hjelp av en del kunstige moloer mellom øyene, sørget for en lun og godt befestet havn.
Her lå Tordenskjold med sin flåte når han ikke var ute og kriget
Befestningene på Citadelløya kontrollerte såvel det nordre som søndre løp inn til Stavern.

Vi skrur litt ekstra på optikken og tar en nøyere titt -


Men tilbake til “de nære ting” -



Her er hovedinngangen til det berømte Wassilioff Hotell midt i Stavern med front mot parken og festningen Fredriksvern.
Rett utenfor døren blir man møtt av et blomsterflor -

Ved å tviholde på en kvist, oppnådde jeg et brukbart nærbilde av blomstene -

Like bak disse nydelige trærne fant jeg inngangen til Fredriksvern Festning -
bygget i 1750.

På innsiden av porten fant jeg følgende inskripsjon:

Her sparte man sannelig ikke på kruttet, men kanskje hadde teksten virket mer avskrekkende om den hadde stått på utsiden av festningsverkene (eller på en holme utenfor byen)

Fredriksvern  festning er et pittoresk anlegg. Nesten slik at man ikke kan forestille seg at den er bygget for krig.

Her et bilde av kommandantboligen på festningen, bygget i  1751. Til høyre skimter man Vaktstuen som ble klar ett år senere.

På den andre siden av den steinsatte ekserserplassen finner vi 3 sammenhengende bygninger. Den lengst til høyre gjorde tjeneste som smie (1752) senere ombygget til bolig for smeden. Midtbygget (1760) ble deretter benyttet som smie. Den gule bygningen helt til venstre var tidligere verkstedslokaler, men er idag fritidsmesse-lokaler.
Legg spesielt merke til steinsettingen på ekserserplassen.Her er det ikke tale om vanlig brostein, men ren gråstein plukket ut for formålet.


En idyllisk liten kanal skjærer seg inn i festningsområdet. På den andre siden ligger en rad med verkstedsbygninger som idag er omskapt til forskjellige former for militærhistoriske museer.


Her et oversiktsbilde som bl.a. viser de gule galeiskurene langs sjøen -

I de senere år er det Luftforsvaret som har regjert på Fredriksvern. Et lite paradoks ettersom det ikke finnes noen flyplass i området, men det har sin forklaring i at “luftvernet” tidligere sorterte under Luftforsvaret.
Forsvaret har ellers et skytefelt overt Rakkebåene, et livsfarlig stykke  sjø utenfor kysten sør for Stavern.
Men ganske symbolsk fant jeg denne -

En tysk antiluftskytskanon fra den 2. verdenskrig

For å gi dere et lite inntrykk av hva som kan beskues av norsk militærhistorie her

Jeg passerte igjennom festningsområdet, forbi byens badestrand og ut på svabergene på utsiden. Også her var det laget en slags “kyststi”

Overalt var det små kratt, ville blomster og en fantastisk utsikt


Til slutt endte veien ved et par gamle tyske utkikkspunkter med tilhørende bunkers. Herfra var det et eventyrlig utsyn over havet utenfor Stavern.  Ute til venstre ser vi  Stavernsodden fyr fra 1855. Nåværende fyrbygg er fra 1874.

Ser vi innover mot land i sørlig retning, kan vi se Kysthospitalet som ligger idyllisk til i skogen rett syd for Stavern

Innover mot Stavern finner våre øyne Minnehallen for falne sjøfolk som ligger høyt og fritt på Krutthuskollen -

Også i denne retningen går det en “kyststi” -og den tar vi . . .

Vi passerte et nytt krigsminne -


En lumsk hornmine!  Slike var ansvarlig for svært mange skipsforlis under krigen.

Så var vi oppe.  På nært hold er Minnehallen for falne sjøfolk et formidabelt skue.


Minnehallen ble tegnet av arkitekt Nic Schiøll og innviet av Kong Kaakon VII den
1 August 1926.

Bygget som et sjømerke, synlig på lang lang avstand, men  ligner litt på en pyramide fra det gamle Egypt. Man kommer på en måte inn på midten hvor det første man ser er et dikt av Herman Wildenvey.

I krypten under inngangspartiet finner vi navnene på forulykkede sjøfolk gravert på store kobbertavler, men desverre med såliten skrift og i så dårlig belysning at det var umulig å få noen fornuftige bilder:
11 tavler med 1892 navn fra den første verdenskrig;  17 tavler med 3456 navn fra den annen verdenskrig samt 3 protokoller med 4693 navn fra sjøfolk i utenriksfart 974 sjøfolk fra kysttrafikken. Minnehallen besøkes årlig av 20-25 000 mennesker.



“Tidlig jordbær”  – og blomstrende hegg -


kranset veien ned fra monumentet og snart var vi tilbake i Stavern sentrum -


Et kjent begrep i Stavern er de såkalte “Blokkhusene”. Opprinnelig var det tre stykker, bygget i perioden 1788 – 1790 som observasjonstårn og skytestillinger. Idag er bare to tilbake. Det litt særegne konstruksjonen som kan minne litt om landsens stabbur, kommer av at de er bygget i grovt tømmer med utvidet 2 etasje og bygget slik at det i tilfelle stormangrep, lot seg gjøre å skyte rett ned!


I utkanten av torget finner vi en vakker liten park med nydelige piletrær, vandammer og fontener. Mellom parken og Fredriksvern ser vi tydelig de gamle vollgravene som visstnok aldri har inneholdt vann, men som likevel kan representere en hindring for fotsoldater…

Ellers var det vakre blomster og en statue av  ”Stavernspiken”  av billedkunsteren
Bast, men bildet ble ikke helt bra…


I enden av torget ligger Fredriksvern kirke, Norges første “marinekirke”, bygget av kommandør Herbst i årene 1753 – 1756. Kirken feiret 250 års-jubileum i 2006.
På den andre siden av torget – den gamle gymnastikksalen og rådhuset -

Da gjenstår bare en kaffekopp før jeg kan begynne på tilbakeveien -


Her?


Nei, det ble her – i solveggen på Skipperstua, men tusen takk for turen til alle dere som valgte å følge med hele veien (lang tur) og vel møtt igjen.

Anbefalt reisemål: SALTDAL

Tips oss hvis dette innlegget er upassende