”Med denne steinen skal jeg drive deg fra gard og grunn!”  
De truende ordene ble liksom hengende i luften og dirre i den røykfylte tømmerstua på Skuterud gård. Det skjedde en oktoberkveld i det Herrens år 1772!

Storbonden, Helge Kittelsen (62), likte ikke hva han hørte. Og ennå mer mislikte han at  denne skjerperen,  Ole Witloch, hadde tatt seg til rette i hans skoger.  Etter datidens forhold drev Helge Kittelsen en storgård med både tømmer, korn og storfe. Historien beretter at han på det meste hadde 35 kuer og 5-6 sauer på gården.
Nå stirret han irritert på  Ole Witloch og forsøkte å vurdere alvoret i denne trusselen.
Ole Witloch, på sin side,  

var ikke mildere stemt, og trampet ut av stua på Skuterud gård, fast bestemt på å forfølge sine drømmers mål og hva han mente var en sølvforekomst der oppe i fjellet. Han hadde tidligere jobbet ved sølvgruvene på Kongsberg, men var blitt opppsagt, visstnok fordi man mente han hadde forsynt seg litt på siden av jobben. Men han mente å ha solid kompetanse på skjerping. Han satt på en sølvgruve!

Det var slik det startet. Et av Norges størst industrieventyr fra gammel tid. Starten på en omfattende gruvedrift og et lokalt gruvesamfunn som vi i dag best kjenner bare som ”Blaafarveværket på Modum”

Ole Witloch fikk med seg noen tidligere arbeidskolleger fra Kongsberg sølvgruver og etter hans anvisninger foretok man en prøvesprengning i Skuterudåsen. Prøvene ble bragt til laboratoriet på Kongsberg for analyser. Snart forelå resultatet:
Ole Witloch hadde ikke funnet sølv!  Han hadde funnet tungmetallet Kobolt med en verdi på linje med prisen på gull!  Nå fantes det andre forekomster av Kobolt rundt i verden, men det viste seg at forekomsten på Modum var spesielt ren og derfor av høy verdi.
Det gikk ikke lenge før kong Christian VII fikk nyss om Kobolt-forekomsten på Modum.

I en kgl. Resolusjon av 1. April 1776  ble området  regulert til gruvedrift.  Den 23 Jan. 1778 kjøpte kong Christian VII Skuterud gård av Helge Kittelsen for 3500 riksdaler.  ”Det Kongelige Modumske Blaafarveværk i Modum” var et faktum.
Helge Kittelsen og hans kone Gunhild, kjøpte Blakstad gård i Asker, hvor de levde resten av sine liv.
Min reportasje

  tar utgangspunkt i den 16 juni 2007 da den gamle Clara-stollen ble åpnet for publikum (til og med tilrettelagt for bevegelseshemmede). Og jeg skal via ord/bilder forsøk å gi dere et inntrykk av et gruvesamfunn som på det meste omfattet et par tusen mennesker og som på sin tid var Norge største industribedrift!
Og fordi dette var en så omfattende virksomhet som det var, vil min reportasje bli en slags ”tre-trinns-rakett” hvor jeg i første del konsentrerer meg om selve gruvedriften.

Jeg synes det er på sin plass å begynne med et bilde av det som dannet grunnlaget for en av de største industrireisinger i Norge på 1700-tallet:  Koboltmalm
Koboltmalmen i Skuterudåsen var relativt fattig på kobolt men inneholdt en rekke andre elementer som svovel, arsenikk og kobber. Til å begynne med utnyttet man ikke andre mineralressurser enn kobolt og det til tross for at malmen kun inneholdt
0,02% kobolt !

Ser man på de enorme haugene med stein som ligger i en form for ”terrasser” utenfor de forskjellige sjiktt i gruven, så skjønner man hvilket enormt foretak og hvilket beinhardt slit som ligger bak denne virksomheten.
Totalt har man tatt ut 10 millioner tonn malm fra Skuterudåsen og fjellet begynner å minne mer om en sveitserost enn norsk  gråstein. Når man så vet at hver enkelt stein på bildet er bearbeidet av menneskehender minst 4 ganger , og i tillegg er dette bare en del av utkjørt masse. 

 

 Når malmen ble kjørt ut av gruva, var første stopp et av de såkalte ”Scheidenhus”.  Betegnelsen kommer av det tyske verbet zu scheinden (å skille ut) Her arbeidet unge gutter i alder fra 12 år og oppover. Malmen ble knust mot jernplater til nevestore steiner og sortert for hånd før den ble sent videre til pukkverk og steinknuserier på Bergan eller på Haugfoss. Senere ble malmen transportert til Haugfoss. Om vinteren gikk transporten på sleder -

 - men for ikke å være avhengig av sleder, bygget man en 8,2 km lang vei til Haugfoss som på den tiden ikke bare var en av Norges beste veier, men også den mest trafikkerte.   Bildet viser et restaurert  ”Scheidenhus” som i øyeblikket gjør tjeneste som gruvemuseum.  I 2. etasje drev bedriften en aftenskole for ungdom som var tiltenkt fremtidige nøkkelroller i bedriften. 

 

 

 

 I gruvemuseet finner vi også en arbeidsbenk som viser hvordan man arbeidet med slik håndsortering.


 

 Det kan også være av interesse å kaste et lite blikk på hva slags utstyr datidens laboranter måtte greie seg med. Det var ikke rare greiene etter dagens standard.

Jeg beklager refleksen i bildene, men det kan ikke unngås av og til . . .

 


På en liten høyde midt på gruvetråkka lå Bergmesterhytta. Med vinduer på alle sider, ga den utmerket oversyn til bedriftens mange virksomheter. Umiddelbart på utsiden, fant jeg et par store steiner. Den ene litt mindre enn den andre. Det viser seg  at dette var steiner man benyttet når man skulle stige til hest. Den minste steinen var for mer normale mennesker, mens den største var for de mer kortvokste! Her et par bilder fra interiøret i Bergmesterhytta:


 

 



I dag, den 16 juni 2007, var det invitert til en liten folkefest og Modum-folket sluttet lojalt opp.


 Her var direktøren for Blaafarveværket, Tone Sinding Steinsvik, som innledet festlighetene og fortalte litt om sine visjoiner for Blaafarveværket.


Ordfører Odd Flattum (Modum kommune) benyttet anledning til å berømme hennes innsats -

- og formannen i generalsekretæren i Norges handikappforbund, Lars Ødegård, berømmet Blaafarveværket for å vise vei når det gjaldt å legge til rette for bevegelseshemmede i samfunnet. Kan man ta bevegelseshemmede ned i en gruve under jordene, burde det være mulig å skaffe adgang også til andre steder over jorden. (Og det er jeg uten videre enig i) Lars Ødegård avsluttet med å erklære Clara-stollen for åpnet. (Og da måtte jeg jo inn og se!)

Det var dessuten leiet inn en del lokale krefter for å kaste glans over åpningen.
En egen kanonèr fra Kongsberg Bergartilleri med hustru var innleiet for å besørge åpningssalutten -

 


Tidsmessig antrukket til minste detalj!



 Var det slik det kunne se ut i hine hårde dager?  

Selve åpningen av Clara-stolen ble markert med 3-skudds salutt i en høyst tidsriktig ramme.
Lokale artister, her Signhild Wærsted (dans) og Hilde Kjøl (fiolin), i fri dressur.   

 


 

 

Men så var det selve Koboltgruven da. Clara-stollen ble bygget i årene 1841-1845.
Til å begynne med benyttet man såkalt ”2-mannsboring”, dvs. at en mann dreide på boret mellom hvert  sleggeslag, mens mann nr 2 håndterte slegga. Det tok laaang tid! Deretter tok  an i bruk det man benevner som ”utbrenning”, Granved ble plassert i et spesielt mønster og fjellet ble varmet opp til 600 grader C. Kvartsen i fjellet forvitret og man kunne krafse ut en tunnel med relativt jevne og sikre vegger.

 Vi ifører oss varmt tøy og grubehjelmer før vi begir oss inn i fjellet. Temperaturen her inne ligger på ca 5-6 grader pluss året rundt.  Jeg ber om forståelse for bildekvaliteten, men det er altså ikke lett å få et kamera til å fokusere på noe det ikke ”ser”.




Clara-stollen er en ”transport-stoll. Her rullet man så tidlig som i 1839 ut spesialkonstruerte vogner med malm, først på svillegulv og senere på jernbaneskinner. Man kan godt si at her rullet Norges første jernbane; eller i alle fall ”skinnegående transport” 


 

 I 1827 skjedde det noe viktig på Blaafarveværket. Da ble den unge tyske ingeniøren Karl Friedrich Bøbert ansatt som bergmester . Bare 22 år gammel fikk han øverste ansvar for den daglige driften i koboltgruvene i Modum med nesten 1200 mann. I årene frem til han i1839 overtok som sjef for sølvgruvene på Kongsberg, effektiviserte han gruven og økte uttaket av malm til det 7-dobbelte av hva det hadde vært i 1827. Clara-stollen gikk N/S i over 600 meter inn i fjellet og krysset en rekke 3 km lange gruveganger i Ø/V-retning, Fra nederste til øverste sjikt i gruven var det ca 60 meter i høydeforskjell og som ikke det var nok, hadde man betydelige dagbrudd som fra tid til annen var i kontakt med de dypereliggende lag. Her fikk man inn lys, luft og vann, men ellers var gruvegangene uten lys. Fakler kunne man ikke benytte grunnet soting og alt arbeid måtte foregå i det sparsommelige lyset av oljelamper.


 

Het ser vi et eksempel på  hvordan man har stemnt av fjellet for å holde vannsig ute, men – i perioder hvor det kan regne mer enn vanlig, blir vannstykket så kraftig at vannspruten står i fjellveggen på andre siden av stollen. I slike tilfeller stenges gruven for omvisning.

  Her får vi et glimt ned i de dypereliggende lag av gruven. Legg merke til de ca 6 meter lange solide tømmerstokkene som med bare millimeters klaring kiles på plass mellom fjellveggene. Disse stokken hadde ofte en dobbelt funksjon. Ikke bare stabiliserte de fjellmassivet, men de tjente som underlag for gulv i stollen så vel som feste for stiger mellom de forskjellige sjikt i gruven.


Trodde du at ”Sputnik” var en russisk satellitt?  Her er også en ”sputnik” (betyr egentlig ”følgesvenn”) og benyttes som støtte når man tippet et lass med malm fra et sjikt til et annet. Ofte var det da en luke i gulvet i vedkommende sjikt som gjorde det mulig å forflytte massen ned enda et sjikt osv.


Her et bilde som viser tykkelsen i et slikt stoll-gulv og en luke for befordring av malm.  Enkelte steder i gruva fant vi vertikale stoller som kunne gå 30-40 meter rett til værs, men det er grenser for hva et kamera (og en blitz) kan få med seg.


 Til tider kunne det være ganske lavt under taket. Det viste seg at gruvehjelmene vi bar nok sparte oss for mange skrubbsår og ublide kontakter med fjellet.



Det var til tider ganske tydelig at vi vandret i en gruve med store mineralforekomster. Den rosa fargen på fjellveggen er koboltblomst , et oksydasjonsbelegg på linje med irr og rust og er egentlig bare et symptom på at det finnes koboltmalm.


Langt inne i en stoll  var det sprengt ut  et større område og her var det laget en trolsk liten utstilling av Blaafarveværkets produkter.



Og så var det den lille overraskelsen da. Som tidligere nevnt er det i fjellet en veldig stabil temperatur og luftfuktighet. Det siste er at man har satt av en stoll til lagring av en helt spesiell ost.  Jeg trodde jeg skulle fått et bilde av dette fenomenet -

 

 

 

 - men så viste det seg at man hadde installert dobbelte glassdører og refleksen var et faktum. Jeg håper likevel at man får et inntrykk?


På vei ut av gruven passerte vi et løp som var ”ubehandlet”, dvs. intet plankegulv, ingen belysning og  en usikker destinasjon. Det er derfor at man alltid må ha med seg kjentmann i gruven.

På vei mot dagbruddene passerer jeg fundamentet til det gamle bryggerhuset.. Bryggerhuset hadde egen bakerovn og egen nedstøpte brønn. På andre siden av veien lå marketenteriet hvor arbeiderne kunne få seg et  måltid mat og hva de ellers trengte.

 


 

Litt lenger opp passeres fundamentene til enda et scheidehus. Legg merke til den spesielle formen. Det var viktig at alle arbeidsplasser fikk best mulig lys og det var derfor flere vinduer i alle vegger. På det meste hadde Ing. Bøbert over 200 mennesker som sorterte malm.


Her et bilde fra Mellomgruven som er et av dagbruddene. Legg merke til dimensjonene ved å sammenligne med kjente gjenstander.

Det er altså ikke tyskål som vokser i bunnen av bruddet, men småtrær! 



H

er ser man  vel kanskje dimensjoner litt bedre?

I skogen like bak Nordgruvene kom jeg til  Skuterudtjernet.  En skikkelig idyll i dag, men i gamle dager var tjernet oppdemt og sikret sammen med  andre tiltak vannforsyning til gruvene.
Når det gjelder selve prosessen – malm til koboltblå farge – henviser jeg til samme reportasje Del 2

Takk for følget så langt. Inntil Del II er klar, anbefaler jeg følgende reisemål:  BLAAFARVEVÆRKET  (Del 2 )

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende