Kanskje var det litt flaks at Ole Witlock snublet over kobolt-forekomstene i Skuterudåsen (1772) da han gjorde det. For det første medvirket det til opprettelsen av det kgl. Blaafarveværk på Modum (1776) men timingen var fantastisk. Omtrent samtidig (1775) hadde man i København startet opp ”Den kgl. Danske Porcelainsfabrik som i fremtiden skulle bli en viktig kunde for Blaafarveværket på Modum.

Kobolt-forekomsten i Skuterudåsen var en av de største forekomster i Europa og strakte seg i bånd gjennom fjellet i 10-40 meters dybde flere kilometer i retning øst/vest. Selve kobolt-forekomsten var lite konsentrert, – bare 0,02%, – men samtidig var den totalt fri for nikkel, – et metall som ofte forekom i andre funn og som kunne skape misfarging og ”rødstikk” i den rene kobolt-fargen.
I Skuterudåsen var kobolt bundet til grunnstoffet arsen, og i ettertid ble dette mineralet globalt benevnt som

Skuteruditt

Gjennom den første halvdel av den 19. århundre, utviklet Blaafarveværket på Modum seg til å bli et av det mest moderne foretak av sitt slag i Europa. I 1840 dekket virksomheten et belte på 8 km og sysselsatte ca 1500 ansatte. De hadde egne skoler for de ansattes barn, yrkesskadeforsikringer og pensjonsordninger. I tillegg hadde de fordelaktige innkjøpsbetingelser på mat for de ansatte og deres familier, som kunne kjøpe det de trengte til ”innkjøpspriser” i værkets landhandler eller i kornmagasinet.. Værket hadde dessuten egen lege og et eget apotek. Lønnsnivået lå nær det dobbelte av hva man eksempelsvis fant på Røros.

Verket hadde etablert seg som en internasjonal bedrift som eksporterte 99% av sine produkter til Europa og land som Japan, Kina og Nord-Amerika. Som andre bergverk på den tiden ( jfr. Kongsberg Sølvverk og Røros Bergverk), hadde man nær kontakt med bergverksindustri i Europa og da kanskje spesielt i Sachsen (Tyskland) som også hadde bred erfaring på nettopp kobolt-produksjon. Etter hvert ble en rekke ledere hentet inn nettopp fra dette miljøet.

Også på eiersiden har det vært til dels turbulente forhold. Det begynte jo i 1776 med den danske kongen som kjøpte opp området og startet opp drift, men – han hadde liten forståelse for moderne gruvedrift. Det ble riktignok bygget opp en slags infrastruktur, men interne intriger innenfor det danske byråkrati sørget for at værket aldri ble noen suksess.

Etter Napoleons-krigene fulgte en lavkonjuktur og værket endte opp i hendene på den tyske bankieren WIlhelm Christian Benecke som sammen med sin kompanjong, Benjamin Wegner, omsider fikk fart på Blaafarveværket og sikret en eventyrlig suksess i årene 1822-1842.
Wegner bosatte seg etter hvert på Modum og gjennom sitt felles kontaktnett sørget Benecke og Wegner for at Blaafarveværket ble tilført en rekke lovende unge teknologer fra Europa og at man lyktes i å produsere en ualminnelig ren og intens blåfarge som produsenter over hele verden var villige til å betale en høy pris for.

Når man i dag besøker det folk kjenner som ”Blaafarveværket på Modum”, er det for det første en rekke av værkets opprinnelige bygninger oppført i bindingsverk og restaurert og vedlikeholdt på en fantastisk måte. Her kan man også starte sin vandring i et lite museum som gir en liten innføring i værkets historikk og produksjon



 Det å utvinne kobolt var en ting, men det å konvertere malmen til kobolt-farge var noe ganske annet. En svært komplisert prosess, svært hemmelig og godt beskyttet og her måtte man ty til alle muligheter – industrispionasje inkludert.


I det lille museet kan man se montre som viser produksjonens trinn med instruktive tegninger. Derfor ble selve oppstarten lang, svært komplisert og lite lønnsom. I dag er metoden bedre kjent og jeg kan derfor berette hovedtrekkene i selve produksjonsprosessen:
I utgangspunktet ble altså selve kobolt-malmen tatt ut av voksne gruvearbeidere i Skuterudåsen. (Se Blaafarveværket – Del I ) Deretter ble malmen sortert for hånd av opptil 200 gutter i alder 11-18 år. Den utsorterte kobolt-malemen ble transportert de 8 km til steinknuseriene ved Haugfoss av lokale bønder. ( Pr hest/kjerre om sommeren og hest/slede om vinteren.)


I disse pukkverkene ble malmens knust til grus og slam av store vanndrevne stempler, siktet og ettersortert hvoretter sluttproduktet – den såkalte koboltsligen ble transportert over Simoa til fabrikkbygningene på Sand som for øvrig er samme sted hvor man i dag finner de restaurerte bygningene fra det opprinnlige Blaafarveværket. Det første leddet i den virkelige produksjonsprosessen var calsineringen

Her ble koboltsligen brent i store ovner med temperatur fra 600-900 grader C og hvor man fjernet svovel og arsenikk. Arsenikken ble fanget opp i en ”arsenikkfanger” – en lang horisontal konstruert skorstein hvor arsenikken avleiret seg som sot på veggene I gamle dager gikk bygget under navnet

“arsenikken”

Dette produktet benyttet man senere på husdyr for å fjerne utøy. Det avbrente produktet, en koboltoksyd, kalte man saflor. I neste omgang ble dette produktet tilsatt pottaske, – en lutet aske av bjørk av en helt spesiell kvalitet samt mørbrent kvarts i et meget nøyaktig innbyrdes avstemt mengdeforhold.


Her ser vi et eksempel på slik kvarttsbrenning.

Blandingen ble overført til smeltedigler og ført inn i glassmelteovner


Dette bildet er tatt fra gruvemuseet og representerer en modell.

- hvoretter den flytende massen ble helt over i vannbad der smelten ”sprang” over i ”glassbiter”.

Modell-bilde fra gruvemuseet

Her ble glasspartiklene sortert og i etterkant malt til pulver av forskjellige finhetsgrader og kobolt-pulveret var klart for eksport.
Jeg tar med en del bilder av produkter hvor kobolt-blått er benyttet i produksjonen:






Mot slutten av 1840-årene inntraff en ny lavkonjuktur i Europa samtidig som man utviklet den kunstige fargen ultramarin. Til sammen førte disse faktorer til en sosial kollaps av samfunnet på Modum. Imidlertid oppdaget man raskt at ultramarin ikke på noen måte kunne konkurrere med kobolt i fargestabilitet og store kunder i England forsøkte på ny å blåse liv i Modum-samfunnet, men i 1856 måtte man innse at løpet var kjørt. Modum Blaafarveværk ble solgt til gruveindustrien i Sachsen som i ettertid kun importerte halvfabrikata før de til slutt la ned virksomheten i 1893.

Etter nedleggelsen av Blaafarveværket bygget man i 1894 Haugfoss Træsliberi og deler av arbeidsstokken ble overført til denne virksomheten idet Blaafarveværket hadde et 5 års ansvarsforhold for sine arbeidere. I 1917 kom et nytt lovverk på plass som gjorde det mulig for Modum kommune å kjøpe Blaafarveværket med Haugfoss Træsliberi fra sine utenlandske eiere. Dette skjedde i 1919. Vanskelighetene var imidlertid ikke over.

En desembernatt i 1926 brant Haugfoss Træsliberi ned til grunnen og det som var igjen av virksomheten ble stykket opp og solgt ut. I mellomtiden var konjukturene igjen bltt svært dårlige og Modum kommune var teknisk sett konkurs og ble satt under Statens administrasjon i 1933! I 1937 bygget kommunen Haugfoss kraftverk på den gamle branntomten.

Et år tidligere hadde kommunen påbegynt rivning av de gamle bygningene, men arsenikken som satt igjen i veggene, forgiftet arbeiderne og planen måtte oppgis. Dette ble egentlig redningen for de gamle bygningene.

I 1950-årene solgte Modum kommune deler av Blaafarveværkets bygninger til omkringliggende industri. Området ble omregulert til industriområde ig RIksantikvaren hadde gitt sin tilslutning til den planlagte utvikling. Imidlertid skrev Dagbladet en omfattende artikkel om Blaafarveværket og indikerte at stedet kunne bli historisk i global sammenheng. Dette fikk RIksantikvaren og en rekke andre til å skifte mening. Blaafarveværkets venner” ble etablert og etter hvert snudde også Modum kommune som kunne kjøpe tilbake de gamle bygningene i 1969.

En høstdag i 1968 kom den 35 år gamle Kjell Rasmus Steinsvik (1933-2000) på besøk til Haugfoss. Han lette etter kvarts-forekomster til sin virksomhet og han snublet over de gamle bygningene fra Blaafarveværkets storhetstid. Bevaringstanken var født for alvor!


Den 18 feb. 1971 ble ”Stiftelsen Modum Blaafarveværk” dannet. Her skulle det bygges et museum, – et minnesmerke over en industriell storhetstid uten sidestykke.  Steinsvik har som initiativtaker fått en egen byste i verkets museum.
Og det er vel her min lille foto-reportasje egentlig burde startet.

Under restaureringen har det vært en gjennomgående tanke at man skulle legge opp til et aktivt gjenbruk av bygningene etter tidens behov.

Den gamle møllen ble ferdig restaurert i 1979/80 I denne bygningen hadde man store vanndrevne møllehjul i kvarts som knuste massene til sand/slam.,

I dag gjør bygningen tjeneste som butikk for besøkende som vil ha med seg et minne fra besøket.



I dag er området nærmest å betegne som en park med idylliske gressvoller ut mot Simoa



I det gamle bødtkermakeriet laget man tønner i gran eller bøk. Andre tresorter var mindre egnet. Glasstøvet ble fylt i tønnen med en stor tremorter, men tidvis benyttet man også beina med lærstrømper trukket utenpå sine vanlige strømper. I dag er bygningen omdannet til restaurant for sluttende selskaper


Andre bygninger er konvertert til konsertsaler eller for større selskaper og/eller tilstelninger av kulturell karakter.

Akkurat da jeg besøkte bygget var det opptatt

I administrasjonsbygningen -


- var det foruten ”administrasjon” også en omfattende maleriutstilling med malerier av kjente norske kunstnere. Fotografering forbudt! Årsaken skulle visst være at man ikke ville spre kjennskap til de verdier som faktisk var å finne der, men det kom jo i et noe underlig lys all den tid man distribuerte brosjyrer med bilder av nevnte kunstverk. Før vi skrår over plassen, kikker vi på et par strategisk plasserte kunstverk ute i parken




Men vi kan jo ikke glemme barna? Blaafarveværket har jo lagt opp til at dette skal være et sted for familieutflukter og derfor har de anlagt en besøksgård hvor dagens barn i alle aldre kan knytte kontakt med husdyr av forskjellige slag. Vi tar oss en liten titt:



Gården var definitivt ikke av de størtste, men nok til at barn kan få dekket sine behov for kontakt med dyr




Dyrene viste stort sett eksemplarisk oppførsel

En liten geitekilling snuste nyfikent ut i luften. . .
Du skule vel ikke ha med deg en liten pris tobakk?



Junior var mer enn alminnelig nysgjerrig . . .

En liten oksekalv lot verden bare snurre forbi . . .


- men hadde så vidt tid til et nikk og “Goddag” idet vi passerte -


Et par eksotiske høns gjorde sitt beste for å vekke oppmerksomheten til et par majestetiske haner, men dessverre uten særlig suksess -





Mmmnei, det ble ikke kontakt. . . .


De hvite påfuglene var lite interesserte i ubetalte foto-oppdrag -


-

og de hadde helt klart snakket med endene! Hm, er det fagorganisasjoner blant dyr?

Man sier jo gjerne at griser har mer til felles med mennesker (eller er det omvendt?) og kanskje ville kommunikasjonsmulighetene være bedre her?  Men så var det dette med å komme rekende midt i siestaen da. (Min feil – sorry!)


Hengebuksvinet gløttet i det minste på det ene øyet, men ethvert forsøk på en charme-offensiv fra min side falt totalt på stengrunn. Siesta-tid er definitivt ikke rette tidspunkt.

Nå vet jeg ikke om det er så veldig mange barn som ser denne reportasjen, men i alle fall fikk fotografen litt trening  på “dyre-fotografering”, så da overrekker jeg en liten blomst og sier pent takk for følget for denne gang.

Ditt neste anbefalte reisemål er: BLAAFARVEVÆRKET (Del 3)



Tips oss hvis dette innlegget er upassende