Det er vel en del som i sine barndoms år hørte historier om Ulabrand?  Om den skjeggete losen som hadde Ula som base for sine operasjoner og som aldri unnlot å komme til assistanse uansett hvor vilt været var.
Jeg kan huske at jeg i mine barneår besøkte min bestefar og i stuen han et kjempebilde av nettopp Ulabrand der han med en knoklete jernhånd om rorkulten styrte sin skute gjennom skumdrev og bølgetopper. Hva var vel mer naturlig enn at jeg oppsøkte hans enemerker?


Det første blikket fester seg på når man ankommer Ula, er jo selve innløpet, sol og glitrende sjø. Det er vanskelig å forestille seg at det nok kan se totalt annerledes ut.


Helt ytterst på kaikanten står den,- en hvitmalt “ja-benk” med utsyn mot havgapet. Hvem pleier å sitte her? Et forelsket par i skumringen? Et par krumbøyde pensjonister med snadda i hånd? Ikke vet jeg, men benken står der og kan antagelig fortelle vel så mange historier som den berømte “grønnmalte oppe i hagen”.


La det være sagt med en gang: Ula er et lite sted!  Veldig lite!

Og de fleste av husene som engang huset fastboende, er nå arvet og gjør tjeneste som ferieboliger. Vinterstid må dette være et av de stilleste steder i Norge, men gjennom sommeren er det totalt motsatt.

I Ula finner man en liten gjestebrygge og en mulighet til toaletter mv. samt en liten butikk, men leter man godt, finner man mer…

Jeg var heldig og hadde sikret meg “guide-tjenste” fra en lokal blogger – “Virago Life” og sparte masser av tid på det. Bakveien opp fra havna går igjennom et idyllisk lite strøk - 
 Her et lite utsyn mot innløpet fra en noe annen vinkel

Innenfor hagegjerdene fant vi grønne plener og vakre blomster -

 


Her et “skudd” tvers over havnebassenget -

 

En “grønn lunge” åpenbarte seg plutselig. På den andre siden lå det en stor-kiosk med en liten scene og “Virago Life” kunne fortelle meg at her hadde en rekke kjente norske musikere avholdt sommerkonserter opp gjennom årene.

Stor-kiosken hadde også en liten overbygget friluftsrestaurant hvor folk kunne sette seg ned og spise. Nå var det stengt, – kanskje litt sent i sesongen . . .

Og så plutselig var vi ved havet igjen. Denne gang på “veslestranda” med en sand som bragte tankene hen på danske klitter og siv…

I vannkanten lå solide svaberg i ekte norsk granitt. Her kunne man fritt velge om man ønsket å bade fra sandstrand eller fra granitt.

Det var hardt å stå imot fristelsen til å bade når man først var der vi var, men her skulle det fotograferes…

Og det var jo nok av spennende motiver man kunne forsøke seg på med alle de runde formene i slepen granitt -

Men bak oss sto skogen med sine små teltplasser og “grønne lunger”. Det er faktisk folk som tilbringer sommeren i telt her nede!

Kan man tenke seg en flottere og mer idyllisk teltplass bare 30m meter fra vannkanten?


I bakkant av stranden sto ville nypebloster i flor

. men dessverre, – noen var allerede på vei til å bli nydelig røde og bar bud om at sommeren defintivit er på hell -


Fortsatt var det enkelte planter som insisterte på at sommeren ikke var over -


Og så plutselig var vi på “stor-stranda” med minst like flott sand (nesten som pudder), men dobbelt så stor som den forrige  -

Her, innimellom skyggefulle trær og med et flott utsyn, overrasket “Virago Life” meg med medbragte smørbrød og varm kaffe!!!  Fotoreportasjen tok plutselig karakter av en “picknic” i det grønne…

Den lokale oppsynsmannen stakk innom for å forsikre seg om at alt var OK? (Og det var det jo til de grader! )


På ny har vi lagt kursen mot Ula sentrum (om man kan kalle noe så lite for et sentrum) og legger veien opp mot statuen av Ulabrand -

Opp gjennom skogen, høyere og høyere . . .

Inntil vi plutselig sto på toppen og kunne ta Ula i øyesyn slik måkene gjør. Og slik Ulabrand må ha sett stedet der han satt på utkikk etter sjøfarende, for dette var hans utkikksplass.

Og her har Tjølling sangforening oppført en statue, hogget av billedhuggeren Hans Homen, av bygdas store sønn så tildlig som i 1932. Når man ser dimensjonen på granitt-blokkene kan man undre deg på hvilket slit de må ha hatt på den tiden.
“Ulabrand” het egentlig Anders Jakob Johannsen og var på den tiden han levde en av Skarerakkystens og Norges mest kjente loser. Han ble født på Eftang Lille våren 1815 og bodde i Ula
fra 1847.
Den første losbåten han førte, var en såkalt “Hvalerbåt”. Senere seilte han “Tenvik-båter” som var noe større, raskere og tryggere i sjøen.
Under hele sin tid som los viste han 1 klasses sjømannskap og stort mot. Utallig erhistoriene og bragdene i hans liv, ofte med livet som innsats.

Den 28 nov. 1881 gikk det galt og Ulabrand omkom på sjøen sammen med sin yngste sønn og en losgutt.

Som avslutning viser jeg et bilde slik Ulabrand kunne ha sett det fra sin utkikksplass høyt over havspeilet.  Idag var været bra, men det har det nok ikke alltid vært, – særlig ikke  høst og vinterstid.

Da takker jeg for følget for denne gang.

Ditt neste anbefalte reisemål er:  SISTRANDA ( Frøya )

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende