av
in lørdag, februar 23rd 2008 Lagret under: Ukategorisert Stikkord:
hjelp,
medmennesker,
nav,
nød,
omsorg,
sosialvesen,
stress
Nylig publiserte jeg et lite dikt som het ”Karlsen”. Min mening var å henlede oppmerksomheten på ”stress-samfunnet” vi har bygget opp rundt oss og hvordan det påvirker hver enkelt av oss. Hvor ofte hører vi ikke floskler som at ”det var mye bedre før i tiden”. I gamle dager, før konkurransesamfunnet, da hadde folk det på en helt annen måte!
Og så fant jeg utklippet! Et leserinnlegg fra Dagbladets novemberutgave anno 1970.
Et leserinnlegg som får meg til å undres litt: Når var egentlig ”gamle dager”? Ja, for selv om 1970 på en måte fremstår som ”litt lengre bakover i tid” så er det øyeblikkelig 40 år siden. Mange av dagens mange karrierejegere var ikke engang født og selv var jeg midt i livet – rundt de 33.
Det er en ung dame på 20 år som skriver. 20 år! Med fullført utdannelse står hun på terskelen til livet og alle dører burde være åpne, men hør hva hun sier:
Hvorfor er det ikke lenger plass til oss svake i dette samfunnet? Hvorfor besvares våre rop om hjelp med et tilbud om å sperres inne og et glass med beroligende piller? Vi som ikke klarer oss, – er vi syke? Eller er vi produkter av et sykt samfunn? Vi som flyr ut og inn av anstalter og sosialkontorer, er vi uansvarlige, late snyltere?
Jeg kan ikke fri meg fra en følelse av å ha lest lignende spørsmål på VGB i den senere tid. Sogar på flere blogger! Er det da slik at vårt samfunn ikke har gjort nevnverdige fremskritt på dette området over de siste 40 år?
Og så skriver hun videre:
Vi skal visst være glade for å leve i et ”velferdssamfunn”, sies det, men - er det egentlig noe å rope ”hurra” for? Er ikke nevrotikeren og alkoholikeren nettopp et produkt av velferden? For ikke å snakke om en lidelse som stress? En psykiater fortalte meg at han som et ledd i sin utdannelse praktiserte blant en gruppe primitive mennesker. I et lite samfunn hvor teknikken og det hektiske prestisjejaget ennå ikke hadde gjort sitt inntog. Blant disse menneskene fantes det over hodet ikke psykiske lidelser! De var harmoniske og lykkelige!
Forteller ikke det temmelig mye?
Det er ikke vanskelig å se at hun her har et veldig godt poeng. Kanskje var ikke velstanden den samme som vi kan se rundt oss i dag, men – er nå velstand alt? Bør vi ikke vektlegge harmoni, lykke og mental balanse minst like mye? Og hvilket miljø ville vi velge for våre barns oppvekst?
Hør hva hun skriver videre:
Den dagen jeg ”våknet”, var jeg ikke lenger i stand til å følge med i maskineriet. Ensom og forvirret ble jeg stående og se på. Jeg skrek om hjelp og fikk et glass piller. Hver pille inneholdt en liten flukt fra virkeligheten. Men likevel spør jeg: Hvorfor skal det være slik?
Hvorfor har vi ikke tid til å ta oss litt bedre av våre medmennesker? Hvorfor tyr tusenvis av mennesker til rusmidler, alkohol, narkotika og andre medikamenter?
Dette nødskriket er altså fra det Herrens år 1970! Har vi hørt det før? Ja, vi hører det faktisk hver eneste dag om vi i det hele tatt lytter. Mennesker i nød! Mennesker som ikke makter å følge med på karusellen. Potensiell arbeidskraft som vi velger å betale bort fremfor å hjelpe frem til en positiv opplevelse for dem det gjelder.
Innlegget var noe lenger, men jeg tror jeg har fått med meg det vesentligste. Nok til at jeg kanskje kan bidra til å vekke en og annen. Nok til at noen vil heve blikket og kaste et kritisk blikk rundt seg? Kan hende er det noen som ved enkle ”grep” kan hjelpes opp…?
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
