Reptiler!  For noen mennesker lyder det farlig. Og noen kjenner fobiene ta et solid tak rundt hjerterøttene og klemme til. Hva om de kommer ut av burene sine? Kan de bite? Er de giftige? Bør jeg ha verneutstyr for å gå inn her? Spørsmålene er mange – for noen!

 

 

 For andre er det forventninger og nysgjerrighet som råder grunnen. Her blir man konfrontert med helt andre livsformer enn hva man er vant til i Norge, – en ”eksotisk opplevelse” om man vil. 

Den første krabaten  vi får øye på er en utrolig søvnig gitterpyton som sover de rettferdiges søvn borte i et hjørne. Han lot seg ikke forstyrre av en tilfeldig fotograf. Ikke i det hele tatt!

Vel kunne han se søvnig ut, men en gitterpyton regnes for å være “et farlig dyr”. Det er en av våre største slanger som kan bli opptil 9 meter lang og veie inntil 200 kilo! det setter den i stand til drepe en geit, svin eller hjortedyr og svelge det helt!

I avdelingen ved siden av satt en majestetisk ara-papegøye. Det er vår største papegøyeart og kan bli fra 80 -95 cm lang og den finnes i flere fargerike varianter. Opprinnelig kommer fuglen fra sør- og/eller mellom-Amerika men har også forekommet på de Vest Indiske øyer.

Nå klødde han seg ettertenksomt bak øret -

“Hva er du for slags kar?”
“Og for ordens skyld: Jeg er ikke et reptil!  Jeg bare kontrollerer at alt går som det skal!”

Jeg forklarte etter beste evne at jeg representerte noe som het NIB og at jeg ville “udødeliggjøre” ham om han bare smilte pent, men han virket ikke helt overbevist …

I en liten huleåpning lå det en liten raring, – en “halsbåndiguan” som ellers lever i de fleste deler av det nordvestre USA.

Halsbåndiguanen kjnnetegnes av at kroppen er dekket av hvite prikker og at den har to mørke iøyenfallende ringer rundt halsregionen slik at det ser ut som den har et halsbånd på seg.

“Fiji båndiguan” er et eksotisk innslag og egentlig en av våre nyere dyrearter, oppdaget på Fiji-øyene så sent som i 1979, og hvor den nå har fått et eget reservat på en av øyene i regionen.

Den graver en grip på ca 20 cm dybde i sanden og legger inntil 4 egg som den så graver ned på samme måte som en skilpadde. Her ligger eggene i den varme sanden i 9 måneder ( ! ) før de klekkes.

Legg merke til den kuule “hettegenseren”. Et virkelig fargerikt og eksotisk bekjentskap!

En kongesnok fra California var lite samarbeidsvilig og forsøkte å stikke av -

Men da fotografen fulgte etter inn i buret, ble situasjonen fort kritisk -

 

Det kalles “å møte fotografen i døra”

Han fant seg lynraskt en strategisk posisjon som det ville være lett å forsvare -

Du fotografen,- hvis du ikke  skjønner signalene så er det like før det “smeller”…

Selv om navnet skuille indikere at kongesnoken lever i California, så er dette litt misvisende. Snoken forekommer i en lang rekke fargevarianter og forekommer nærmest over hele USA Vestkyst fra Oregon i nord og helt ned til Mexico inkludert et par ørkenstater som Nevada, Arizona og Utah.  På menyen står gnagere, frosk, fugleunger, egg osv.

Men nå pleier jeg jo å respektere privatlivets fred og dessuten var det mange andre som ventet på besøk. Ved siden av ventet en sort melkesnok -

Den sorte melkesnoken er egentlig en svært vanlig slange som lever over mesteparten av USA og Canada. den lever av insekter, rotter og mus og kan bli oppimot 175 cm lang.
Et pussig trekk er jo at den gjennom sine yngre år har fargede båd i rødt og gult, ikke ulikt en giftig korallslange. Antagelig et naturlig forsvarstrekk siden de fleste dyr assosierer slike fargetegninger med fare.  Senere i livet får slangen sin nydelige metalliske farge i brun- eller blåsvart-

 

Naboen var en mer fargerik skapning -

En “trepyton” – og som navnet sier, tilbringer den mesteparten av sin tid kveilet opp på en gren

i et eller annet tre. Slangen blir vanligvis ca 2 meter lang.  Legg merke til hvordan naturen har utstyrt den med naturlig kamuflasje: Grønn som løvverket i trærne rundt, men med gule prikker omtrent som når sollyset faller igjennom løvverket…

Det ser jo ikke særlig bekvemt ut, men for slangen er det visst OK?
Vi spanderer på oss et “kyssebilde” -

Det er klart at denne ikke blir lett å se gjennom et løvverk med solgløtt som spiller i løvet…

En teppepyton har hengt seg opp i et dagleie.Her har den oversikt over ting som foregår rundt om i umiddelbar nærhet -
Teppepyton-slangen er hjemhørende i Australia og lever mest på bakken hvor den jakter på gnagere som mus, rotter, kaniner osv. Slangen kan bli fra 2 – 4 meter lang.

 

En Ball-pyton har lagt seg til rette. Akkurat hvorfor det heter en “ball-pyton” kan jeg ikke gi noen forklaring på – men så kom det selvsagt en “kjenner” som kunne fortelle at den pleier å rulle seg sammen i en “ball” om den føler seg truet -

- men vi kan jo ta de flotte tegningene i nærmere øyensyn?

 

Jeg tror denne slangen satte pris på at jeg kom. Da fikk den anledning til å komme en tur ut av glassburet sitt -
Denne slangen er relativt liten til kvelerslange å være. den hører hjemme i Vest Sentral-Afrika som f.eks. i landene Togo, Benin og/eller Ghana.

Her har vi en liten “kvikkas” -

-en “skjeggagam” fra Australia.  Utbredt i Australias indre ørken-områder og ned mot sydkysten.

Skjeggagame4n er litt av en personlighet og lar seg lett temme. I det fri er den nærmest altetende, dvs. alt som er mindre enn den selv. Vanligvis er den fra 20 – 25 cm lang.

En kaiman stirrer på meg. Inviterer meg liksom til å komme inn og ta en liten dukkert. Om jeg vil komme inn og leke litt i hans verden…?
Mnei, jeg tror det må bli en annen gang?

“Chicken!”  (Jeg føler liksom ordene overført som via en underlig form for telepati  -
oss dykkere imellom )

Denne “brillekaimanen” er ikke blant våre største reptiler. I voksen tilstand kan den bli ca 2,5 meter fra snute til hale. Ikke akkurat en “bade-kamerat” jeg ville foretrekke, men relativt beskjedent i forhold til en “nil-krokodille eller australsk saltvannskrokodille. Brillekaimanen holder til i mellom-Amerika og den nordlige del av Sør-Amerika hvor den jakter – hovedsakelig i vann -

på fisk, fugl, elvesvin og mundre dyr som våger å nærme seg vannkanten.

En blåfiolett “pilegift-frosk” snur demonstrativt ryggen til. Inviterer meg liksom til å ta den over ryggen, vel vitende om at jeg antagelig vile stryke med av berøringen -

Indianere gnir pilespissene sine over ryggen på denne karen før de skyter småvilt som mister livet nærmest momentant.

 

Den gule pilegiftfrosken er ikke å spøke med. Ganske liten og ubetydelig finner den ofte sitt eget private lille basseng der palmeblader skyter ut fra selve stammen eller stilken i bladet.
Men den bør altså ikke berøres!!!

Her et nærbilde av den samme lille krabaten, men altså: Bare se, men ikke røre!

Jeg fant et relativt stort “bur”, men uten liv. Jeg sto lenge og kikket. Tomt bur?
Men så plutselig så jeg en liten bevegelse bak et stort barkstykke oppe på en vegg . . .

Jeg hadde funnet en “grønn trevaran”.  Egentlig hadde han lagt seg til hvile  for dagen, men så ble oppmerksomheten fanget av det røde lyset fra mitt kamera. Og når han oppdaget fotografen, var det for sent. Got yea!

Den grønne trevaranen foretrekker de tropiske regnskogene i Australias “North territory” og kan bli opptil 90 cm lang.  I hovedsak jakter den i trærne hvor den tar insekter, fugleunger og også en og annen fugl om anledningen byr seg.

Her har vi en mer vanlig “trefrosk”. Historien vil ha det til at den kan bli omtrrent på størrelse med en tennisball eller mer.  Leg spesielt merke til “fottøyet”. Man kan nesten se at disse beina er konstruert for landing på store palmeblader eller trestammer…

Den grønne iguanen var lite samrbeidsvillig. Rktignok satt han stille, men i en for fotografen håpløs vinkel -

Den grønne iguanen er utbredt over hele Sør-Amerika og Mellom-Amerika, inkl. Florida og Hawaii, og selv om den foretrekker å oppholde seg på bakken, er den en utmerket svømmer.

Da lar den beina henge langs kroppen mens den skyver seg selv femover ved hjelp av kraftige bevegelser med den lange halen.

Den grønne iguanen ser godt og har et utmerket fargesyn. den kan lett se bevegelse, form og farge på relativt stor avstand, men – den er avhengig av godt lys. Når lyset reduseres, ser den ikke på langt nær så godt. En pussighet er at den grønne iguanen har utviklet noe i retning av en fotocelle på toppen av hodet. denne cellen kalles ofte “det tredje øyet”, men fungerer ikke som et vanlig øye. Det kan altså ikke se “bilder”, men det er sensetivt for variasjoner i lys, skygge og bevegelser. det gjør at iguanen kan reagere på rovdyr fra luften…

En rødhalet malle glir langsomt frem og tilbake i sitt akvarium. Han er ganske alene…

- Og det er vel egentlig like bra for denne karen kommer fra Amazonas-deltaet hvor konkurransen er hard. Han er kjent for å spise alt han får tak i – inklusive “akvariebrødre” – og ha vil etter hvert nå en størrelse på i overkant av 1 meter. Og da holder nok ikke denne “leiligheten”

En “gilleni-varan” ga meg et særs kritisk blikk idet jeg gikk forbi. Det er nok lenge siden denne krabaten krabbet rundt ppå klippeformasjoner i Australia, men det var et artig bekjentskap.

Jeg må bare beklage at “Mr Tokay Gekko” ikke var i sitt samarbeidsvillige hjørne -

Isteden befant han seg i et helt annet hjørne – lengst mulig vekk fra fotografen og med en del reflekser fra glasset… Men et bilde ble det. Nok til at dere kan se hvordan en “tokay gekko” ser ut?
Tokye-gekkoen har små hårlignende filamenter på beina, noe som gjør at den faktisk kan bevege seg på glatte flater som glass o.l. den er til dels aggressiv og kan godt glefse i en finger så vel som den maten man tilbyr den. Og den har evnen til å endre fargemetning for derved å passe bedre inn i biotopen der den holder til.

Her har vi en såkalt “slamkryper” som finnes over store deler av Asia. Jeg veet sannelig ikke om jeg skal karakterisere den som en fisk eller øgle. I alle fall har den både gjeller og lunger.
den kan ofte krabbe opp på steiner over vannflaten hvor den sitter og soler seg.
Registrerer den bevegelse i nærheten, slår den et raskt slag med halen og spretter i sikkerhet ut i vannet hvor den graver seg ned i mudderet…

Bak en solid glassvegg satt en indisk tre-edderkopp. Etter sigende giftig og aggressiv som bare det. Her fikk jeg ikke på noen måte stikke kameraet inn. Kamuflasjetegninger var dessuten vel utviklet, men jeg håper jo likevel at dere kan få et inntrykk av denne karen – stor som en hånd!

Sammen med brillekaimanen svømte et større antall “Kjempe-guramier” som er en flott “matfisk” med opprinnelse i Thailand.
I dette tilfellet kan man vel med rette spørre: “Mat for hvem”?

Dette er “Glauertis varan”, men det viste seg å være vanskelig å finne noen form for bakgrunnsinformasjon på dette dyret. Jeg tillater meg å tippe Australia og så får jeg heller korrigere info underveis.

Her en amerikansk kornsnok som har lagt seg til rette. Som navnet indikerer, lever den over store deler av USA og livnærer seg ved jakt på mus, rotter, frosk o.a. smådyr. En ren opportunist, med andre ord.

Da er det på tide å avslutte vår lille reise blant eksotiske dyr. Og det gjør vi med en liten charmerende krabat: Teguen!

Han hadde jo egentlig lagt seg for dagen, gravd seg ned i morkent løv og sovnet. Så kom fotografen – alt for sent. (Unnskyld)
Det finnes flere arter av teguen, som hører hjemme i Sør-Amerika, og noen kan i voksen tilstand bli oppimot en meter. På menyen står insekter, larver osv. Teguen er definitivt ikke vegetarianer, men egner seg ellers godt til kjæledyr.

 

Da er det på tide å si tusen takk for følget:

Anbefalt reisemål er:  LEANGBUKTA  (Asker)

 

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende