Hurtigruta MS “Lofoten” glir langsomt inn havneinnløpet til Svolvær omtrent samtidig med av kveldssolen forsvinner bak de takkete toppene i Lofotveggen. Men her står hun altså og skuer med løftet hånd etter alle de som aldri kom tilbake fra sin jobb der ute på havet…

Det var billedhuggeren Per Ung som i 1999 leverte dette monumentet til Svolvær.Om vi titter innover vågen langs kaipromenaden (til venstre) ser vi i bakgrunnen en del av Svolværs mekaniske verksteder. Med hele 5 forskjellige skipsverksteder er Svolvær i så måte svært godt utstyrt.

Sett fra ytterkanten av moloen, gjør ikke Svolvær så meget av seg. Ser man bort fra et hotyell under bygging for Thon, er bebyggelsen jevnt over relativt lav. Når også solen bestemte seg for å si et definitivt farvel for de neste 4 dager, så ble det dessverre en langt traurigere opplevelse enn hva jeg hadde håpet på.
For i følge kalenderen skulle et naturfenomen inntreffe:
Svolvær skulle få midnattssol!  Eller rettere sagt, – vi skulle få se midnattssolen!
Isteden ble skybankene bare tjukkere og tjukkere…

 

Den svarte brua helt i bakgrunnen går over til Svinøya og den skal jkeg fortelle mer om litt senere. Brua midt i bildet går over til Lamholmen og der finner vi bl.a. Rica Hotel og Anker Brygge. Sistnevnte er en slags moderne form for rorbu der det ligger helt nede på kaikanten, men viste seg å være mer en mellomting av et moderne motell og et luksushotell. Det var der vi skulle bo!

Hver enhet hadde 2 doble soverom med eget bad, kjøkken med kjøleskap og oppvaskmaskin og spisemulighet samt felles stue med flatskjerm og alt man ellers trengte.

Jeg må vel si at standarden på denne innkvarteringen var meget bra og alt tydet på at vårt opphold i Svolvær skulle bli en “høydare” -

Og rett utenfor stua (gjennom en terrassedør) hadde vi direkte tilgang til en “kai-terrasse” med bord
og stoler.

Her ute ventet vår lokale tilsynsmann og “guide”, men han ga klart uttrykk for at han ville ha betaling på forhånd,- da helst i form av mat…

Og siden “Johannes” viste seg å være en svært myndig herre, så fikk han det som han ville…

Alle som har lest litt om Svolvær, har vel også hørt om “Svolværgeita”?  Svolværgeita er en fjellformasjon som ligger, ikke på toppen, men ca halvveis opp i fjellsiden.  En søyle med to markante “horn” på toppen der fjellklatrere med god balanse og manglende respekt for eget liv og helse, kan hoppe fra horn til horn!

I gamle dager kalte man “Svolværgeita” for “Kjærringa og kallen” og ser man på sjatteringene i selve fjelle, kan man tydelig se en gråkledd mann med armen rundt sin noe mørkere hustru?
Det er kanskje litt makabert å nevne det, men ca 500 meter under disse hornene på Svolværgeita ligger en kirkegård!  Veldig praktisk om man skulle være så uheldig å skli i sats elle anslag…

Men dette bildet er altså tatt fra vår terrasse!  Meget god utsikt til Svolværgeita. Bare synd den som regel var dekket av skodde og regnskyer. Det hadde selvsagt vært et mer spektakulært bilde om det hadde blitt tatt fra toppen, – et slags “flyfoto” av øylandskapet utenfor Svolvær, men både værforhold og tid satte en effektiv stoper for det.

Igjen et bilde fra vår terrasse, – denne gang mot brua som forbinder Lamholmen med fastlandet og kaipromenaden. Hvis noen lurer på om båter måtte vente på lavvann for å passere brua så kan jeg berolige med at  med at det var fullt mulig å forlate havna på utsiden av Lamholmen.

Det vil si at man altså går ut under brua til tidligere omtalte Svinøya -

En liten spasertur over brua til Svinøya gir oss et litt annet perspektiv. Omtrent slik “Johannes” ser det til daglig…

Her et tilsvarende “luftfoto” i motsatt retning -
Som dere sikkert ser: En enestående natur! Og det er antagelig årsaken til at Svolvær i hovedsak består av fiskere og kunstnere. Jeg har sjeldent sett en by som har så mange kunstgallerier sett i forhold til størrelsen!

Og mens Johannes fikk i oppdrag å lete opp sin egen frokost (han strever virkelig), vandret vi videre over brua og inn på Svinøya.

Allerede nå, etter bare noen timer i Lofoten, er det tre særtrekk som slår oss:

Rorbuer!  Det er rorbuer omtrent overalt hvor vi går. Vi undres litt hvor de rorbuene står som betjener dagens fiskere, men vi finner ingen. Alt er konvertert til turisme!

Tørrfisk!  Tørrfisk og torskehoder henger til tørk hvor enn man snur seg. Og eimen av tørrfisk legger seg som en tåke over byen og invaderer nesebor og klær overalt hvor man beveger seg i dette samfunnet.
Nåde den som ikke tåler lukten av tørrfisk!

Og RIB!  Store gummibåter med plass til 6-8 personer og brutale 250 hester bakpå. I Lofoten synes man å ha dårligere tid enn fiskere flest?

Vil du ha en selsom opplevelse så skal du besøke “Krambua”. Når du går gjennom døra er det som å gå igjennom en slags tidsmaskin, – en reise i tid. Plutselig er man tilbake i begynnelsen av 1900-tallet.
Var det slik vi hadde det…?

Her i enden av bygget finner vi også Børsen Spiseri,- et sted for lokalkjente som setter pris på god mat.

Tvers over gaten -

- finner jeg dette usedvanlig godt vedlikeholdte, og ikke minst vakre, huset. Noe lenger ute på Svinøya finner vi noe som heter “tårnbygningen” En heller moderat rød bygning med et påbygd tårn i høyde med mønet. Her holdt den kjente Lofoten-kunstneren Gunnar Berg til.

Det finnes knapt en annen kunstner som til de grader har plassert Lofoten på kartet med sine malerier. Han var forøvrig også en meget dyktig fotograf med en omfattende produksjon til tross for at han kun ble 30 år gammel.

Det er vel da bare rett og rimelig at Gunnar Berg  (1863 – 1893 )har et eget galleri her på Svinøya og her kan man se hva denne eminente kunstneren har laget.

Her ytterst i sjærgården med utsikt mot havet, fant jeg malerene Knut Berg’s familiegravsted hvor hele 9 personer var gravlagt. Her hadde maleren også fått sin egen bauta. Men kjære Svolvær kommune, -

Når man først oppretter et eget familiegravsted på en odde langt fra nærmeste kirke, og at man beærer en person med egen bauta, så bør man vel kanskje gjøre noen enkle “grep” for å forhindre at statuen får preg av å være et bedrident måke-toalett?

Her utsikten fra Knut Berg’s familiegravsted. Et motiv som nok var ham spesielt kjært . . .

Jeg nevnte “rorbuer”?  De finner man overalt, ikke bare i Svolvær, men praktisk talt over hele Lofoten. Det er langt flere rorbuer i Lofoten enn det finnes naust. Av og til kan man begynne å lure på om det finnes flere rorbuer enn det finnes mennesker! Ja, for det var noe som etter noen dager slo oss: Hvor i all verden er alle menneskene hen?

Nå bor det ca 24 000 mennesker i Lofoten og av dem bor ca 10 000 i Vågan kommune (Austvågøy) og nesten halvparten (4000) er sagt å bo i Svolvær. Men veldig ofte når vi så andre mennesker på gatene i Svolvær, var det åpenbart at de var tilreisende turister. Stort sett!  Noen ymtet frempå om at “sesongen kanskje  ikke hadde startet ennå”, men som tidligere nevnt så skal midnattssolen starte i Svolvær fra 25 mai. Da burde det vel være “sesong”?  Man byen ga preg av å være utrolig søvnig. Vel var vi der i en “laaang-helg”, men likevel…

Det er forholdsvis enkelt å bygge rorbuer i Lofoten for man behøver ikke tenke så mye på fundamentering.
For det første står de som regel på traust granitt eller på pæler i strandkanten. For det andre er middeltemperaturen vinterstid +/- 1 grad C og det skyldes for det meste Golfstrømmen som drar forbi rett utenfor stuedøra… På den annen side er middeltemperatur om sommeren bare + 12 grader C, så når vi hadde ca 8 grader under vært besøk, hadde vi kanskje ingen grunn til å klage? (Hjemme var det visst 25 grader?!)

Fjellene i Lofoten er et lite kapittel for seg. “Vilt og takkete” er en dekkende betegnelse. Disse fjellene er geologisk sett noe av de eldste fjellmassiver i vår verden – 3 milliarder år gamle! Og siden vi ikke synes å bli enige om hvor gammel jorden vår egentlig er, så blir jo dette eldgammelt!

Ser vi på fjellene bak byen, får vi et ganske godt inntrykk av hvor forskjellig fjellene er i Lofoten sammenlignet med andre steder i landet. For den som besitter “øyet”: Ser dere den sovende kvinnen som ligger der bak kapellet?
Svolvær kirke er ikke en spesielt gammel i kirkelig sammenheng, en langkirke bygget i betong i 1934med plass til ca 400 mennesker.

Tyskerne hadde under krigen et fast grep på Svolvær. Det skyldtes nok de engelske angrepene fra sjøsiden som påførte tyskerne betydelige tap og derfor er det rimeløig å tro at de ikke ville ha noen gjentagelse.
svolvær er vel det eneste sted jeg har kunnet se maskingeværreder i byens gater i 2008, men ellers var det jo lett å se resteer etter “Festung Norwegen” rundt i landskapet

Særlig vakkert er det jo ikke, men kanskje kan det bidra til å minne den oppvoksende slekt at friheten har sin pris…

Av og til var fjellet som en gammel grå og muggen sveitserost med skyteskår og skyttergraver rundt i terrenget. Man kunne så levende forestille seg hvordan det må ha sett ut med smatrende maskingevær, hvinende bombekastere og ram kruttrøyk drivende mellom bergknattene…

Også skipstrafikken hadde tyskerne ganske så god kontroll på. I alle fall den som gikk “innaskjærs” og ofte kan det være en dyd av nødvendighet på en værhard kyst som den norske -

Dette bildet er litt spesielt: Et utsyn mot Vestfjorden sør for Svolvær, men også det samme motiv som fanges opp av et av Svolværs web-kameraer montert i strandkanten.

Og her kameraet. “Obscura”?  Smil til det skjulte kamera?  I så fall er jeg redd man blir våt på beina.
Dette ærfuglparet lå omtrent midt i dekningsområdet…

Nevnte jeg tørrfisk?

Størrelsen på hvert enkelt hode tilsvarte vel omtrent 3 knytnever . . .

Men er det noen som har hørt om en “katedral av fisk” ? Ja, for det utrykket var faktisk ganske dekkende i dette tilfellet. Bredden kunne vel ha vært rundt 8-10 meter og høyden noe av det samme. og i 60-70 meters lengde!  Også lukten da. Ubeskrivelig!

“Johannes” fulgte oss som en bulgarsk turguide. Kikket oss stadig over skulderen og passet på at vi ikke gjorde noe galt…
Vi lurte litt på hvorfor han alltid tilsynelatende var alene?
Da inviterte han oss hjem (rett rundt hjørnet) -

For der lå jammen kona og passet unger…

På kaipromenaden “møtte” vi en annen av byens store sønner,- trubaduren Jack Berntsen.
Jack Berntsen, eller Joakim som han egentlig heter, er en høyst nålevende kunstner. Han ble født i 1940 i Tysfjord og tok sin cand.mag. ved Universitetet i Oslo, før han festet sine røtter i Svolvær hvor han fortsatt lever i beste velgående. Et multi-talent innen musikk og visesang! 

En statue har fått fast plass på kaipromenaden i Svolvær! Og det er sannelig ikke alle som får sin statue mens de ennå selv er i live…

Her et bilde fra en av gatene i Svolvær. Var det Vestfjordgata tro…? (Det ble mange synsinntrykk som skulle sorteres og holdes rede på) Men legg merke til fraværet av mennesker! Dette bildet ble tatt på en onsdag
kl 13.04 !!!

Og denne gaten endte opp på torvet i Svolvær:

Torvet i Svolvær er relativt nytt. Brolagt med marmor til 14 millioner kroner – fra Kina!  Når man har store marmorbrudd så nær som i Fauske? Og av en langt penere marmor? Hvordan kunne dere…?

Visste dere at Svolvær egentlig er bygget på en masse mindre holmer?  Går man 30-40 år tilbake, så så byen helt annerledes ut. Med idylliske holmer og skjær . . . Akkurat her hvor torvet ligger idag, var det fergekai! Men for å skaffe nødvendig plass til byutvidelse så sprengte man ut masse og tippet den i havet og jevnet til det hele. Men det er mye “natur” igjen i regionen. Ennå!

Like nedenfor torvet ligger hurtigrutekaia. Akkurat nå er det mS “Nord-Norge” som ligger til kai. “Nordnorge” er en av selskapets nyere skip som vel egentlig er å betrakte som et cruise-fartøy og som av og til trekkes ut av normal rute og foretar cruise i Antarktis og andre eksotiske steder.

Men det finnes jo andre ting man bør få med seg når man er i Svolvær -

Et slikt sted er “Magic Ice”,- et “ismusemum”! Her har lokale kunstnere formet isblokker etter kulturen i regionen. Og for å overleve “arktis” på kaikanten, var det nødvendig å ikle seg vatterte kapper, solide forede støvler og tjukke fingervanter. Brrrr !

Jeg skylder å gjøre opmerksom på at disse figurene var i full størrelse eller mer enn¨det -

Her står høvedsmannen til rors…

En modell av hurtigruta hørte selvsagt med -


Av og til la man inn lyseffekter -

Jeg er litt usikker på om dette var ment å være en sel eller en tannhval, men elegant er den jo uansett?

I denne baren er det viktig at man er riktig kledd, enten man nå er gjest eller bartender. Det er ellers en bar hvor man er garantert at drinkene er skikkelig kalde. (Glassene var av solid is )
Og det er hyllene også. . .

Er det noen som har hørt om “dypfryst kamera”?  Jeg var oppriktig ikke helt klar over hvorg grensen går for slik finmekanikk og gjorde oppholdet kortest mulig -

Jeg ville antagelig likevel ikke ha rukket å tømme verdens største vodkaflaske (innpå 5 meter høy)

På veien ut passerte jeg noe som kunne ha vært tippolderfaren til Johannes…

Og da vi kom ut i dagslyset igjen, ja så satt han jammen der og ventet . . .

Bare sånn for å kontrollere om vi “søringa’n” hadde overlevd nærkontakten med “det kalde nord”.

En liten fiskebåt glir inn i havnebassenget i Svolvær. Den ser beskjeden ut i størrelse, men er fotografert på relativt lang avstand,

Men da er det kanskje på tide og forlate Svolvær? Hvis alle har fått et inntrykk av stedet? Ja, for det er en liten sak til: Litt pussig, men det kunne synes som en spesiell blomst hadde bedre livsbetingelser i dette området enn mange andre: Maria Nøkleblom

Den vokste overalt. I hager, parker og vilt rundt på knatter og tilgjengelige gressflekker hist og pist.
Omtrent som utbredelsen av løvetann her i syd…

Og derfor takker jeg for turen med dette lille avskjedsbildet fra havna i Svolvær -

Ditt neste “anbefalte reisemål” er  PRESTEBORDET ( Rømskog )

Tips oss hvis dette innlegget er upassende