Hurtigruta MS “Lofoten” glir forbi kysten. Der inne i skyggen under Vågankallens mektige topp, ligger  Henningsvær, – et av Norges mest kjente fiskevær opp gjennom alle tider.  Idag seiler vi forbi, men imorgen skal vi besøke Henningsvær fra landsiden.

Vågankallen er forøvrig en av de høyeste toppene i området med sine 942 meter. Det er litt rart å tenke på at denne fjelltoppen kan være så gammel som 3 milliarder år?!

 Det sies at i gamle dager måtte “førstereis-gutter” på fiske ærbødig blotte hodet for Vågankallen første gang de passerte dette fjellmassivet.

 

Henningsvær er heller ikke lenger hva det engang var. I gamle dager kunne det være 30-40 fiskeoppkjøpere i Henningsvær. Idag sies det å være kun 2 tilbake. Og der hvor det engang jobbet tusenvis av mennesker i fiskeindustrien, bor det idag ca 400 mennesker fast.

Henningsvær har, som de fleste andre fiskevær på kysten, en utmerket havn.

 

Vår faste følgesvenn “Johannes” (Se Svolvær & Kabelvåg) fulgte oss trofast også her i Henningsvær

 

Og langs kaien snublet vi stadig over fiskemottak med paller av tørrfisk. De var egentlig ikke vanskelige
å finne. Det var bare å dra lungene fulle av luft og la nesevingene vibrere lett i havbrisen…

 

Men det finnes også artige kuriositeter i Henningsvær. Man aner at det er mange kunstnere som har slått seg ned på dette lille stedet. Se bare på innfellingen rundt dør og vinduer på dette huset…

 

Her et blikk utover i vågen -

 

Her i dette gamle trankokeriet, hadde en glassblåser etablert seg!  Her kunne man se hvordan glass ble til, og man kunne bestille sine egne “ønskedrømmer” hva angår glasskunst. Men særs billig var det jo ikke -
Og fordi dette ikke skal være en kommersiell reportasje, tok jeg ingen bilder på innsiden -

 

Tatt i betraktning naturen rundt Henningsvær, var det jo ikke så veldig overraskende at en fjellklatreskole hadde etablert seg her ute?

Og det var på en måte lett å forestille seg et internasjonalt klatremiljø som over en pils diskuterer dagens strabaser i fjellveggen her på kaikanten…

 

Og igjen dette lille “kunstneriske” – Se bare denne dørhammeren!

 

Galleri Lofotens Hus virket uanselig der det lå ytterst på kaikanten, men det skulle vise seg å by på overraskelser -

 


For selv om nabohuset bragte tankene hen på uttrykket “å spikre malinga på veggen” -

- så var Lofotens Hus relativt velholdt og innbydende med et bredt tilbud basert på nordnorske kunstnere og deres malerier (fotografering forbudt). . .

Her inne fikk vi se en DVD-fremvisning av bilder fra Lofoten med lyd og bilder som jeg nok aldri vil glemme.
Lerretet var hele 9 x 3 meter og fylte langveggen i auditoriet.  En yngre kar fortalte at han hadde vist frem denne DVD’en på en messe i Italia og den italienske guiden sa i ettertid at det var eneste gang i hennes liv at hun hadde sett at 200 italienere kunne holde helt kjeft i 20 minutter!!! Og etter å ha sett denne DVD’en – Det kan vi godt forstå!

Dette bildet viser “ingenting” (hvis det er mulig), men oppsumerer på en måte et inntrykk og en stemning av Lofoten generelt. Naturen var majestetisk og fantastisk, men i boligstrøk kunne vi observere en form for forsøpling og elendig vedlikehold av boligmassen som på en måte gjenspeilte nedgangstider…

Det er mulig at det er slik det blir når man praktisk talt bor på jobben (eller omvendt)

Men selvsagt fant vi bygninger som virket velholdte. Her holdt Fiskerioppsynet til -

Her “Renergården” som kan dateres tilbake til 1828 !

I parken tvers av Renergården fant vi dette mektige treet. Jeg skal ikke ha sagt noe om alder, men selve trekronen er noe av det største jeg har sett på et tre som bare  var 6-7 meter høyt.

 

Jeg må jo bare innrømme at jeg stusset et øyeblikk over denne -

Langsomt følte vi at det var på tide med noe å spise, men selv om vi var blitt fortalt at Henningsvær hotell (bildet) skulle være et koselig sted, virket stedet heller utdødd -

Isteden satte vi kursen rundt vågen mot noe som skulle hete Finnholmen Brygge . . .
På veien dit passerte vi noe som het “Fiskekrogen” og hvor dronning Sonja visstnok en gang skulle ha spist fiskesuppe, men – som mye annet i Henningsvær på en 27 mai - var stedet stengt. Da får man som kjent heller ikke særlig mange gjester!

Men vi fant omsider Finnholmen Brygge – med et interiør som lett kunne forveksles med en krambu 
på 50-tallet -

Hva med en skuffeseksjon fra den lokale elektrikeren? Der hver enkelt skuff er nummerert fordi den ikke passer andre steder! Her kan man snakke om at “hjemmegjort er velgjort!”

Her var “dipper” og “dupper” (og “dippedupper” ) og verdens hyggeligste vertinne -

Her var krukker, mugger, flasker og glass . . .

Her var gammel skjønnlitteratur, ekkolodd, TV og ikke minst gamle hederskronede reiseradioer av merke Radionette og Kurer. Rene museet . . .

Her var sleiver, skjeer, spann og krukker her var … (nesten alt i “krimskrams”)

Og her var  verktøy av den riktig gamle sorten. Intet av elektronikk . . .

Og her var remedier mot det meste. “Medisiner” en heksedokter verdig!  Nesten så man kastet et ekstra forsiktig blikk i retning av vertinnen: Nordlandsheks???
Snakk om “reise i tid”!  Så hva med denne maten?

Maten var ikke av denne tid eller denne verden. Den var “himmelsk”!  Det er mulig dronning Sonja trodde hun spiste verdens beste fisksuppe der borte på Fiskekrogen, men da har hun ikke spist på Finnholmen Brygge!

Jeg avslutter vår lille bildesekvens fra Henningsvær med et bilde av en bru! Egentlig er det to bruer man må over før man er i Henningsvær når man kommer fra fastlandet, men – det er to veldig spesielle bruer!

Man kan jo lure på hva man fordriver tiden med på et sted som Henningsvær? For de fastboende har jo etter hvert sett det meste oppptil 100 ganger? Så hva fordriver de tiden med? De observerer!

Statens vegvesen har nemmlig blitt kontaktet flere ganger med beskjed om at disse bruene er smalere på midten enn hva de er i endene. For smale til at f.eks. en fransk og en tysk bobil kan møtes på toppen! For ikke engang å nevne “campingvogn”!
Og det er altså ingen skilting om innsnevret veibane hverken her eller der!

Foreløpig har visst ingen ramlet ned i sjøen, men onde tunger påstår at man kan høre samtaler på fransk/tysk på flere kilometers avstand…

Da takker jeg for turen for denne gang. Anbefalt resiemål:  KVÅSFOSSEN

Tips oss hvis dette innlegget er upassende