På den ene siden av veien bruser en naturskjønn fjellbekk (eller liten elv) med grønt brevann der den baner seg vei mot Sunndalsfjorden -

- og på den andre siden av veien – blomster-enger og stupbratte fjellsider som majestetisk strekker sine tinder opp mot 7-800 meters høyde

Vi befinner oss på Aursjøvegen!  Ikke hørt om den?  Det hadde egentlig ikke vi heller, men av og til kan det være lurt å snakke med lokalbefolkning, turistkontorer o.a.  Og da det ble kjent at vi planla en tur fra Sunndalsøra  til Eidsvåg og Angvik – en strekning på bare 3-4 mil, så manglet det ikke på oppfordringer.
Vi bare måtte få med oss “Aursjøvegen”!  Og det var bare en omvei på 2-3 timer! Mer spektakulær enn Trollstigen!

Så her var vi da. Helt i starten på Aursjøvegen, bare en snau kilometer utenfor Sunndalsøra, og litt slitne etter dagens første etappe, men så var det denne naturen…
Når vi så oss omkring, var det liten tvil. Vi måtte nok forsøke å få med oss Aursjøvegen ja!

I tillegg til hva jeg viser dere på de to første bildene, så var jo veikantene oversådd med blomster fra naturens eget fargeskrin -

Burde jeg ha sagt: “Bade små og store blomster”?

Dalen ledet oss innover blant mektige fjellmassiver og solen skinte fra nesten skyfri himmel. Kunne man ha det bedre?  I ettertid oppdaget jeg  at “Aursjøtrollet” nok her kontrollerte vår adkomst til dalen (for dem som har øyne som ser “troll”)…

Langsomt hevet terrenget seg. Elven ble en anelse brattere, litt villere. . .

Fra en forgangen tid . . .

En tømmerstue fra gammel tid lå klemt oppunder fjellveggen omgitt av frodig vegetasjon. Idag antagelig brukt som feriebolig av en heldig arving…

Og så ble det brått slutt på naturopplevelsen:

STOPP! Bomvei. Kr 50,- takk!  Ja, det må man vel kanskje kunne betale for naturopplevelse som er varslet å være “noe utenom det vanlige”?

Vi ble litt forbauset da tanken ble bragt hen på Dovrefjell og moskus her vi satt i dalbunnen under noen mektige fjellmassiver som vi plasserte på Sunnmøre, men ved nærmere ettertanke innså vi at vi vel på en måte hadde kjørt rundt Dovrefjell-massivet…

Vegstasjonen var pyntet litt (for å sukre bomavgiften)

Foran oss dukket det første virkelige natursceneriet opp. Vi måtte bare stoppe bilen… (Jøss! )

På den andre siden av veien var det heller ikke “uskjønt” -

Et lite naust var klemt inn mellom kjempesteiner i ura, bygget av “naturlig forekommende materialer”, men plasseringen indikerte at vannstanden i denne sjøen nok hadde vært langt høyrere før? Eller også er det noen som finner stor glede i å “bære båt”.

Vin trodde først at dette var Aursjøen, men  – denne fantastiske “perlen” heter altså “Dalasjøen”, men sikkert er det at det er en av de vakreste sjøer vi har sett!  En smaragd i blågrønt der den lå klemt inn mellom mektige fjell og med en drikkevannskvalitet vi aldri har kjent maken til! Her kunne vi ha bygget hytte bare grunnet vannkvaliteten, men – det er altså “nasjonalpark”! Hands off!

Og det skulle bli enda bedre -

En glassklar fjellbekk krysset veien og rant ned i sjøen vår. Og vi lot oss ikke be to ganger. Alle vannflasker ble fyllt! Utsikten herfra var heller ikke egnet til å gi sår i sjelen -

Og for å gjøre det nesten fullkomment -

- En sandstrand på høyde med de beste. Stille, uforstyrret, nydelig sand, vindstille og sol . . .
Minus? Tja, kanskje var vannet en anelse kaldere enn i Syden, men ikke merkbart.

Et fjern “bulder” fikk oss til å se opp -

Den store fossen var nesten rett over hodet på oss nå. Det kan se ut som elven renner  rett ut fra toppen av fjellet, men i virkeligheten var jo utgangspunktet bare en fjellhylle. Fjellet var egentlig 2-300 meter høyere, men så bratt at det ikke kom med på bildet. (Se tidligere avstandsbilde)

Nå gikk det etter hvert brattere oppover -

Vi passerte til stadighjet store og små bekker som kastet seg ned fjellsidene i viltre kast . . .
(Legg merke til det glassklare vannet)

Til slutt var vi kommet opp til Hallarvassfossen:

Her ved Hallarvassfossen var det mulig både å parkere og ta dalen i øyensyn – i fugleperspektiv:

Plutselig blir veikanten full av snø. Brøytekanter!  Vi må kanskje nærme oss toppen ?

Ikke spesielt høye, men likevel nok til å la oss forstå at til andre årstider kan det være vanskelig, – for ikke å si umulig, å trafikkere denne veien.

Selv her oppe under toppen av fjellet var vegetasjonen frodig. Akkurat denne blomsten tåler nok værharde forhold, for den fant vi også under var tur langs Atlanterhavsveien ytterst mot havgapet og på Hustadvika!

RUndt neste sving ble vi kastet direkte ut i den norske fjellheimen:

Her oppe ved Osbu ligger Ossjøen bak en solid demning -

Det var nesten litt rart å vite at det kun var dager igjen til St.Hansaften samtidig som man i veikanten kunne se smeltevann og store iskosser -

Og på enkelte steder -

- kunne brøytekanter være 3 – 4 meter høye!

Fjellet flater ut og vi er tilnærmet på veiens høyeste punkt.  Det er også tydelig at vi beveger oss vestover og at vi nærmer oss “værskillet” for nå samler skybankene seg i horisonten og solen har blitt vesentlig svakere…

Veien faller nå av ned mot Aursjøhytta som skal ligge et sted nede i skaret . . .

Vi stusset jo litt da vi fra bilvinduet observerte vann som tilsynelatende sprutet opp av svarte fjellet, men da vi stanset og tok stedet i nærmere øyensyn fant vi en naturlig forklaring på fenomenet.

Litt lenger fremme bemerket kona et skilt i veikanten: “Aurstupet”.

Og siden kona ikke er speielt begeistret for store høyder, – i alle fall ikke når hun selv står på kanten av stupet, ble hun sittende i bilen mens undertegnede bega seg 3-400 meter nedover i fjellsiden. Det var brattere og betydelig mer slitsomt enn hva jeg hadde regnet med, men det var på en måte verd turen…

Først et lite blikk ned Eikesdalen -

Veien til venstre svinger nå bratt ned til høyre og beveger seg i sikk-sakk nedover fjellsiden

Men det var altså Aurstupet vi skulle se på? Jeg kom først litt skjevt ut, men da fikk jeg jo et fint bnilde av selve stupet -

Jeg tok ikke helt sjansen på blåbærlyngen i forgrunnen. Kjente ike helt jordsmonnet under . .
Men opp til høyre ligger altså selve Aurstupet -

Et lite blikk til venstre viste meg en annen stupbratt bergvegg. Legg merke til telefonstolpene opp til venstre. Det kan gi en anelse om dimensjonene her oppe i fjellheimen -

Da står jeg ytterst på stupet. Det hadde begynt å yre aldri så lite og fjellet var blitt vått (og sleipt)
Skulle jeg våget et skritt til? Uten fallskjerm? Nei takk, ikke idag! Dessuten stoppet alle fotspor akkurat her jeg sto!  Her er fritt fall  anslått til 7 – 800 meter rett ned!

Da har vi lykkes ta oss ned i EIkesdalen. Hvorfor det ikke finnes bilder fra nedstigningen? Fordi solen forsvant, fordi det faktisk ble litt ufsete og dårlig fotovær, men det er bare halve sannheten. 

Til dels gikk veien i tunneler. På enkelte stede hadde autovern og deler av veibanen rast ut og – på flere steder lå det løse steiner på størrelse med fotballer midt i veibanen. Altså, ikke et sted som inviterer til stopp og fotografering. Vi håper likevel dere har fått et inntrykk av hvilken fantastisk natur man kan oppleve ved å ta denne avstikkeren på 3 timer (som egentlig er på 5,5 timer om man regner inn alle stoppene for fotografering og beskuelse av naturen)?  Tusen takk for følget så langt -

Ditt neste anbefalte reisemål er:  OSCARSHALL (Oslo)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende