På vår vei fra Ålesund mot Åndalsnes måtte vi kjøre rundt en liten sidefjord i Romsdalsfjorden som heter Tresfjord.Selve fjorden er ikke imponerende stor. jeg vil anslå at vi kunne ha kjørt rundt på under en time. Ja, hvis det ikke hadde vært for alle stedene vi stoppet. For her var det idyllisk for å si det forsiktig -

 

Her et “skudd” tvers over fjorden til østsiden. Vakre jordbruksbygder omkranset av snødekte tinder…

Men bevares, – også på vår side (vestsiden) var det landlig og grønt. Og så så det faktisk ut som solen var i ferd med å bryte igjennom skylaget? Kanskje burde vi stoppe og somle litt…  Ta noen ekstra bilder?

Kanskje burde vi forsøke å bringe litt farger (blomster) inn i bildet?  Sol, sol, kom frem…!
Herfra kan man forresten få et godt blikk over fjellheimen i enden av fjorden. Det største fjellet her inne heter Lauparen og er på 1434 meter,- et yndet sted for klatrere fra området.

I bunnen av fjorden ligger det lille tettstedet Tresfjord som har gitt fjorden navn. (Eller er det omvendt?)
Stort var det uansett ikke.
I tidligere tider var Tresfjord egen kommune (Sylte), men endret i 1922 navnet til Tresfjord.
Så i 1964 ble Tresfjord kommune slått sammen med Vestnes kommune. På dette tidspunkt bodde det litt over 1300 personer i Tresfjord kommune.

For dem som liker “ridderost”,- den produseres i Tresfjord!  Men hvis du trodde de produserte Tresfjord-snekker så må du tro om igjen. Tresfjord produseres i Norheimsund i Hardanger. Men det er jo av mindre viktighet?

I bunnen av fjorden finner vi en vakker liten 8-kantet kirke av samme type vi også senere fant i Geiranger.
Tresfjord kirke skriver seg fra 1828. Altså ikke så veldig gammel i kirkelig sammenheng. Kirken har 270 plasser, men det anses antagelig nok på disse kanter. Som kirker flest har den undergått flere restaureringer, men idag stpr den av seg selv (uten bruk av støttestag)

VI skulle akkurat til å reise videre da vi oppdaget et skilt i veikanten som indikerte at her fantes et bygdemuseum -

Museet ble grunnlagt av en Agnar Skeidsvold og var godt gjemt, men et torvtak vakte vår nysgjerrighet

Og der bak haugen fant vi en rekke bygninger som satte tanken hen på eldre tider. Alle var riktignok  godt låst så det får bli medd noen bilder fra utsiden -

Denne løa sies å være fra 1650 -

Mine øyne falt på den gamle slipesteinen og jeg husker jeg som liten guttepjokk på landet måtte dra den tunge steinen for slåttekarene i timesvis . . .  (Barnearbeid i Norge? )

Solid konstruert, men tung som et helvete å dra. Særlig når man presse ljå eller øks på med full tyngde -

Denne røykestova er antatt å være fra rundt 1750. Legg merke til hvordan man på den tiden laget trapper -

Grove heller vatret opp med mindre stein, men en trapp for årtusner…

Dette kvernhuset er fra rundt 1800. Det er jo litt morsomt å sammenligne trevirket i dette huset med de andre som kan være fra 100 – 150 år eldre?

Det sies intet om hverken byggeår eller opprinnelse fra dette stabburet, men det er verd å merke seg at det er et “annerledes stabbur” enn hva vi vanligvis ser – uten loft og heller ikke laftet. Når nå museet tilsynelatende ikke er i drift og alle bygninger avstengt, så hadde det vært en liten fordel med noen opplysningsplakater ute i terrenget…?

Men her var flere bygninger -

Borte på bøen lå et par hvite hus med en vidunderlig utsikt. Et ønskested for ferieopphold. Var det en del av museet? Vi nærmet oss forsiktig. Det så helt fraflyttet ut…

Aha, – rene “industri-museet” altså -
Innerst i lokalet hang en del prototyper på uniformer, slike som man vanligvis ser foran i 17.mai-toget – musikkantuniformer. Her hadde man tydeligvis laget uniformer til lokale hornorkestre, men for hvor lenge siden? Se det sto det intet om, men etter et kritisk blikk på “produksjonsmaskiner” må det ha vært tidlig på 50-tallet…

Her en gammel traust sliter fra Husqvärna

Mens vi studerte de siste rester etter en husflids-og sømproduksjon i bygde-Norge, ble vi observert av et par undrende øyne -

Det var “Bruna”,- en annen “sliter” som lot solens siste stråler varme nakken mens kvelden seg inn over Tresfjord. Nok av mat, fri til i morgen – minst-  i en verden som i et øyeblikk sto stille…
Vi bestemte oss for å fortsette ut av Tresfjord langs den andre siden av fjorden.

Solen var på vei ned og skyggene ble lengre …  På tide å komme av gårde.

Akkurat da vi skulle kjøre, observerte vi denne steinen i en tilfeldig hage -
“Skipstuft fra Vikingtiden”? Ja, og så? Hva er en “skipstuft”?  Det bør jo helt være noe helt unikt siden man setter ned en hel bauta?

Ikke engang Google har hørt om noe som heter “skipstuft” (Sorry)

Da er vi på vei ut av Tresfjord. Innerst i fjorden kan vi ane en liten konsentrasjon av hus der iunnerst i fjorden - Tresfjord.

Et lite “skudd” nordover langs fjorden -

Og et siste lille tilbakeblikk på Tresfjorden og den ville, vakre  naturen i enden av fjorden. Her kan man nok føle av verden står stille og  leve sitt liv i eget tempo.

Jeg takker for følget og anbefaler en tur til:   LAUVLIA (Th. Kittelsens hjem)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende