På min tur til Veiastrond hadde jeg kommet til enden av veien og fant noen hollandske campingturister i telt. Samtidig brøt solen igjennom skylaget som hadde ligget over dalen mesteparten av dagen, og jeg bestemte meg derfor på stedet for å fortsette inn mot nasjonalparken og Austerdalsbreen.

NB! Denne turen starter  derfor egentlig her:  VEITASTROND 

Etter å ha parkert bilen krysset jeg elven og fortsatte opp den lille veistumpen som endte på tunet til Tungestølen.

Herfra kunne man se Jostedalsbreen. Det var også siste anledning til å tømme seg (uten å bli natursvin). Herfra var det bare for sauer og fjellvandrere…

Det er vakker natur innover i nasjonalparken. Det er vel også derfor det har blitt nasjonalpark.

“Fjelloppsynet” var på plass og kontrollerte adgangen til parken -

Foran meg lå den ene snødekte toppen etter den andre, men nede på mitt nivå var det grønt og frodig overalt.

Og plutselig var jeg i selve Jostedalsbreen Nasjonalpark -

I dalbunnen fløt elven fra breen, grågrønn med det karakteristiske brevannet…

Uansett i hvilken retning jeg kastet blikket, var det bare vakker natur å se. Og solen var i ferd med å bryte igjennom disen for alvor. Kunne det bli bedre?  Nja, litt rykende varm kaffe og en brødblings hadde ikke vært av veien, men så langt hadde jeg ikke tenkt. Dette var en  “på-stedet-avgjørelse”.

Plutselig åpnet hele dalen seg. Bred, flat – antagelig lettgådd og der langt i det fjerne ante jeg en slags skodde over en fjellsprekk eller sidedal. Siden temperaturforskjeller jo skaper kondens og regn, antok jeg at det var her breen var å finne -

På vei ned i dalbunnen gikk jeg på et par andre turvandrere som antagelig hadde startet langt tidligere enn meg.  De så litt slitne ut?  Hadde jeg gapt over noe jeg ikke kunne mestre?

Et vakkert lite fotomotiv gjorde at jeg glemte alle tanker om forsiktighet. Bare sikre seg dette motivet. Hvor var jeg? Jo,- på vei til Austerdalsbreen. (Det var det visst ja)

Et lite blikk bakover viste at jeg ikke lenger kunne se mitt utgangspunkt. Jeg hadde gått i 45 minutter, men jeg syntes liksom ikke breen var kommet nevnverdig nærmere -

Min trøst var jo at tåka i skaret var blitt litt mer fremtredende. Ingen tvil om at den nok hadde en helt spesiell årsak.

Det er vel omtrent på dette punktet at man snakker om at frem og tilbake er like langt? “Point of no return”?
Pokker heller, hadde jeg kommet så langt så skulle jeg ha et bilde av breen!

Jeg begynner å ane at jeg faktisk beveger meg forover. Breen er kommet nærmere. Definitivt!

Det er etter hvert blitt mye vann i dalbunnen. Smeltevann og – regnvann fra breen!

Av og til begynte det å bli vanskelig å finne stier som ikke var oversvømmet av vann, men idyllisk
var det jo -

Det ble litt “hopp & sprett”, noen sleipe steiner og et par halsbrekkende balanseøvelser, men målet kom stadig nærmere -

Nåda?  Hva var nå dette?  Skal vi kalle det “porten til breheimen”?  Var det et tegn på at jeg begynte å nærme meg? Nye krefter ble utløst -

Litt fargerik lyng pynter opp på min vei – Og der, like over en liten høyde i terrenget får jeg en ny kikk mot breen og den karakteristiske “tåka” -

-passerte jeg et felt med kampesteiner og snø. Målet var innen rekkevidde, men – samtidig begynte det å dryppe litt fra oven…
Ja, hva kunne jeg vel vente meg? Jeg hadde jo sett dette hele tiden.

Der oppe i tåka (regnyret) så jeg “brehunden” som på en måte synes å holde vakt over breen. Et øyeblikk så det ut somhodet kastet skygge på breen, men det var jo bare en illusjon. En merkelig stein var det uansett. Fjellet var vått og sleipt. Jeg husker godt hvordan jeg knuste kameraet i granitten nede på Tjøme. Det skulle ikke skje en gang til! Langsomt og forsiktig tok jeg meg høyere opp. Jeg ville ha et bedre bilde av breen -

Enden på breen var et lite tiltalende syn der den fløt ned mot dalbunnen med svarte avleiringer på ryggen, En anskuelsesundervisning i hvordan fortidens breer transporterte stein og grus til morener -

Her ser vi selve brefallet. Der Austerdalsbreen på en måte faller ut av Jostedalsbreen og ned mot dalbunnen. Et majestetisk skue. Særlig da avstanden tatt i betrakning. For jeg er fortsatt ca 1 km unna, men det våte og sleipe fjelløet og regnværet som gjør både meg og kameraet pissvåte, frister ikke til fortsatt vanding.

De små vertikale sprekkene i nedre del av breen er antagelig minst et par meter brede og 6-7 meter høye. Bare for at dere skal ha en ide om proporsjoner.

Faller jeg her, er det ingen redning! (Så jeg snur!)

Skyggene fra fjellet begynte å bli lange. Klokken var mange. Og det tok tid å komme seg ut av regnet, men etter hvert skinte solen igjen. Og jeg tok en del tilfeldige bilder på vei ut av dalen -

Jeg tok også noen bilder ned i den ville elva som løper ut fra breen på et sted den løper igjennom en slukt godt  100 meter høy -

Og med dette takker jeg for en fantastisk tur i Jostedalsbreen Nasjonalpark..

Anbefalt reisemål er:  BLODVEIEN (Salten) 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende