Veitastrond er i utgangspunktet en “jordbruksbygd” med bare 123 innbyggere der den ligger klemt inn blant fjellene og med Jostedalsbreen Nasjonalpark til tre sider. Da skjønner dere sikkert at på denne turen blir det en del naturbilder?
I

 I tillegg kan man vel advare og si at  Veitastrond er en av Norges mest avsondrede bygder. Og til tross for at den 30 km lange veien inn er nyasfaltert, så er den smal. Til dels veldig smal!
Og den er ikke ufarlig å trafikkere fordi den går gjennom stubratt terreng.

Jeg begynner vår reise like utenfor Hafslobygda, et sted som heter Straumene.Her gikk det en gang i tiden et mektig ras og steinblokker så store som hus raste ut i sjøen. Jeg trøster meg med at det nok er en tid siden. Det har vokst til litt skog i rasstedet og ting kan tyde på at trærne vel kan være 20-25 år gamle.
Så da holder vel fjellet seg på plass idag også?

Titter man opp i fjellsiden er det lett å forstå at man har små sjanser dersom noe løsner …

Steinblokkene var så store at en fastboende hadde funnet å utnytte en til et naturlig naust for båten -

Et lite gårdsbruk, eller er det “fritidseiendom” idag, lå idyllisk plassert ved bredden -

- av en ørretsfiskers eldorado!  For her var det ikke langt mellom vakene! Men akkurat da jeg trykket på utløseren, var det selvsagt ingen som hoppet!

Veien klynger seg til fjellsiden. På den ene siden stupbratt fjell og på den andre siden stubratt (dyp) sjø.

Nå er jo ikke min bil spesielt interessant i natur-sammenheng, men den er plassert der den står med en hensikt: Forsøk å flytte den (visuelt) slik at hjulene kommer på riktig side av kantelinjen og forsøk å forestille dere hvor mye veibane som er igjen ved siden av bilen. Og hvordan det fortoner seg å møte en lastebil rundt neste sving!

Med alle disse blomstene i veikanten, kunne jeg jo ikke la være å ta dette bildet?

Nå tror dere sikkert jeg har manipulert fargen i dette vannet, men nei – det har jeg ikke.  Vannet i dette vassdraget er i hovedsak “brevann” (grønt av algevekst), men det hjelper selvsagt at vegetasjonen speiler seg i sjøen -

På den andre siden av vannet ser jeg hvordan til dels store bekker danner rykende fossefall nedover fjellsiden.

Et lite forvarsel om hva som venter oss lenger oppe på veien …

Nei, dette er ikke fosser !

Det er snø!  Og det til tross for at denne snøen altså ligger knapt et par hundre meter over hav – nivå.
I juni!

Nå vil kanskje noen begynne å få assosiasjoner til Hardanger?  Men vi nærmer altså Veitstrond i
Sogn & Fjordane – på vei mot fjellheimen.

Dette vannet er langt!  Faktisk like langt som veien! Men vi begynner å ane en mektig natur etter hvert som vi kommer lenger og lenger opp mot Veitastrond -

Og på den andre siden faller nye elver i sjøen – nesten som et lynnedslag!

Vakkert, ikke sant?

Fortsatt er dessverre været litt disig og det er vanskelig å fange kontraster i horisonten – Men dere får et inntrykk?

Her har jeg tillatt meg selv litt “kunstnerisk frihet”, for akkurat her syntes jeg det passet litt -

Som en liten illustrasjon til hva jeg sa innledningsvis: Her er etterlatenskaper fra et snøras som har gått tvers over veien på vårparten.  Autoverneet er skrellet bort som av en kjempehånd .
Les mer om raset her:  http://www.bt.no/lokalt/sf/article515583.ece

Noen krøllete rester av autovernet ligger 100 meter nede i lia og stolpene er knekt som fyrstikker -

I tillegg ble selvsagt strømforsyningen til det lille samfunnet der inne brutt og det måtte strekkes midlertidige “jordkabler” -

Det er forøvrig ikke bare snø i et slikt ras.  Denne vil du helst ikke ha på trappa. (Tverrsnitt ca 150 cm)

Men vi må videre _

Vi nærmer oss enden av sjøen, men ennå gjør vannet en sving innover til høyre -

Hei, hva slags sommerfugl var nå det?  Nei, falsk alarm. Bare naturen som spiller oss et av sine små puss…

Vi er på det nærmste fremme i Veitastrond, men – turen er ikke på langt nær slutt!

Og endelig et hus -

Her slutter sjøen. Fra nå av blir det elv, men en meget vakker sådan !

Det kan være tøffe kår i Veitastrond og derfor bruker man hva man har av byggematerialer.

Hvis jeg husker korrekt, så kom det også her et kraftig snøras som så vidt bommet på denne gården som klorer seg fast oppunder fjellet.

Pittoresk er det jo. Det er her inne man driver landbruk – på skrå!

Veitastrond kapell er en langkirke fra 1928 med plass til 100 mennesker.

Tvers over veien ligger skolen -

Her fra Veitastrond kan man leie helikoptertransport inn på Jostedalsbreen.  Forøvvrig bedriver man mest landbruk, men det finnes også et lite bakeri her inne.


 Her kommer en liten sideelv, og – den er ikke grønn! Tilsynelatende brun, men det er elvegrusen. Vannet i seg selv er glassklart -

Dalbunnen er flat og svært frodig – omgitt av mektig natur!

Og ned i dalsidene ligger fortsatt snøen -

Tiriltungen vokser enormt her oppe -

Terrenget har langsomt blitt noe brattere og elven svarer ved å kaste seg frådende nedover i sitt løp

Her skal man helst ikke ramle uti!

En liten sætergrend klorer seg fast under rullesteinene fra fjellet som reiser seg bratt like bak … Naturen begynner å bli vill slik den  kan være i den norske fjellheimen -

De få bygningene vi ser her oppe gjenspeiler den tøffe og ugjestmilde naturen. Disse har motstått tidens tann i noen hundre år…

Elva er rivende sterk her og inviterer ikke til  noen balansegang på steiner . ..

Her finner vi norsk natur på sitt beste og litt lenger inne i fjellheimen ligger Jostedalsbreen Nasjonalpark!
Bryter solen igjennom så er det dit jeg skal. Og jeg håper du blir med?

Det er vanskelig å snakke sammen over fosseduren -

“Et lite stykke Norge”?  Eller “som kua i en grønn eng”?  Det er i alle fall ingen tegn på mistrivsel!

Dalen blir langsomt litt trangere -

Så du trodde du var alene her oppe i ødemarken?  Se skjermen på avstand 30-40 cm og studer den venstre halvdel av fjellmasivet nøye. Ser du trollet og hans sovende kone? (De holder øye med deg! )

Det er nå bare 3-400 meter vei igjen. Hvis solen kommer så blir det “apostlenes hester” derfra og inn.
(Og jeg som ikke engang har med matpakke!)

Her går forresten elven gjennom noe som kan minne om et marmorbrudd. En slags glitrende stein som, når den er våt, minner mest om flintestein -

Her burde jeg vel ha hatt videokamera, men det tillater jo ikke teknologien på bloggen -

Her får jeg det første glimtet av selve Jostedalsbreen – Ikke langt igjen (trodde jeg! )

For å få et lite inntrykk av dimensjonene her inne, se på størrelsen på den lille sætergrenda i midten av bildet.

Her traff jeg på et par hollandske campingturister i den norske fjellheimen. De bodde ellers “under havflaten” (bak dikene) i sitt hjemland!  Jeg takker for følget så langt -

Turen fortsetter under : JOSTEDALSBREEN  NASJONALPARK

Tips oss hvis dette innlegget er upassende