Hustadvika lå bak oss og kursen ble satt mot Molde, – også kjent som “rosenes by”. Været for dagen var heller ustabilt, men vi håpet i det lengste at solen skulle klare å bryte igjennom. For utenfor Molde skulle det ligge noe som het “Skaret” som etter sigende hadde mye å by på. Men verden oppfører seg ikke alltid slik man forventer. Og dagen idag var intet unntak!

“Femten kroner, takk”  Vi befant oss plutselig i en bomstasjon med tett trafikk og biler både foran og bak. Foran oss gapte en tunnelåpning.
“Kjør på!”

Vi ante plutselig at “Skaret” vile ende opp som en vag drøm et sted der oppe i åsen for i neste øyeblikk så vi sjøen og en hovedvei som med usvikelig sikkerhet bragte oss nærmere og nærmere bykjernen i Molde.

Veien var lagt om. Veimerking var et mer eller mindre ukjent begrep og å finne frem til Skaret var overlatt til lokalbefolkningen. So be it!

Det var imidlertid ikke vanskelig å finne hotellet vi skulle bo på:  “Rica Seilet” er med sine 15 etasjer blitt et landemerke i Molde der det ligger helt nede i vannkanten med utsikt over Romsdalsfjorden.  Arkitektonisk minner hotellet om et “seil”, særlig når lyset faller inn i riktig vinkel på den enorme glassfasaden.

Hotellet er bygget av den kjente finansmannenm Bjørn Rune Gjelsten, en av Moldes store sønner, og driftes av Rica-kjeden.

Omtrent like ved siden av hotellet har en annen av Moldes store sønner, fiskeren og finmansmagnaten Kjell Inge Røkke laget sitt eget “monument” – den berømte “Røkke-løkka”, en moderne idrettsarena og hjemmebane for Molde Fotballklubb.

Også her kan man ta imot større arrangementer. Offiselt heter vel anlegget “Aker Stadion”, men på folkemunne – “Røkkeløkka”!

Snur vi oss rundt og skuer innover mot byen ser vi havna og til venstre et kompleks med moderne fasiliteter bygget praktisk talt på vannet. Hvem snakket om at det ikke kunne bygges i “strandsonen”?

Vi trodde først dette var et leilighetskompleks med båtplass, men er i ettertid blitt korrigert på dette.

Molde Fjordstuer heter det og dette er et hotellkompleks!
På den andre siden gikk veien inn mot Molde sentrum -

På venstrte side har vi akkurat passert fylkessykehuset og lengst nede i alleen på høyre side ser vi byens teater -

Her besøker Riksteateret og her er den kulturelle storstuen i Molde -

Egentlig hadde jeg forventet å finne kulturelle personligheter her utenfor teateret, men – de hadde funnet seg andre beitemarker -

Her utenfor gamle aktverdige Hotel Alexandra – (NÅ “Quality Alexandre Hotel”), - ett av Moldes eldste og tradisjonsrika hoteller.

Litt lenger inne i byen fant vi et annet særpreget byggverk: Molde Havnevesens kontorer -

Molde er ingen kjempestor by, men den har til dels lang historie.  Allerede i 1614 ble Molde “ladested” under Trondheim. I slutten av juni 1742 blir Molde egen kjøpstad.

På slutten av 1800-tallet var Molde en idyllisk liten småby med trehusbebyggelse, frodige hager, parkanlegg og alleer. Molde ble “fjordbyen” fremfor noen og det var på denne tid den fikk tilnavnet “Rosenes by”.

Så, – i 1916 brant store deler av trehusbebyggelsen på østsiden av Moldeelva opp og ble bygget opp igjen i mur. Byen mistet en del av sin naturlige charm, men fikk senere status som cruiseby. Keiser Wilhelm av Tyskland besøkte byen hver eneste sommer i mange år. dette bidro til å sette Molde på det internasjonale turistkartet.

Og så begynte det å dryppe litt! (Æsj! ) Og vi som hadde håpoet å kunne se byen med alle rosene i solskinn!  Skjønt “roser”? Hvor var nå de hen?  Kan hende var vi litt tidlig ute, men vi har jo sett roser andre steder (også her i Molde), men det har sannelig vikke vært noe mer roser i denne byen enn andre steder vi har passert.

Herr turistsjef: Å markedsføre en hel by som “rosenes by” forplikter!  Da forventer tilreisende å finn en by som flommer av roser. I alle fall bør det være betydelig mer enn på andre steder? I Molde måtte vi lete etter roser! Og vi fant veldig få!  (Skuffelse!)

Her en tilfeldig valgt sidegate til hovedgaten. Bare for å skape et lite inntrykk av Molde. Tidligere omtalte Skaret skal ligge et sted oppi skylaget over åsen… Været tatt i betraktning, fant vi ingen grunn til å reise på leting.

Også hotellkongen Thon  og Egon restauranter  er representert i Molde -

Her møtte vi plutselig en gammel kjenning, – arbeiderpolitikeren Olav Oksvik, stortingsmann og tidligere landbruksmininster som også har en sokkel i Sunndalsøra

Den 23 april 1940 ankom kong Haakon VII og kronprins Olav byen på flukt fra tyske styrker. Samtidig var Norges gullbeholdning på vei via Lesja. Både gullet og kongefamilien ble bragt i sikkerhet av den britiske krysseren HMS “Glasgow som forlot Molde den 30 april 1940.

Både Molde, Åndalsens og Kr.sund ble utsatt for massiv bombing av tyske fly, men det var for sent.
Kongen og norske gullreserver var sikret.

På et punkt har Molde et særpreg: Hele hovedgaten er beplantet med store rosehagtorn-trær som gir et praktfullt skue under blomstring. Kombinert med overbyggede fortauer ga det byen et “lunt grønt preg”.

Og kanskje er det ikke minst en nødvendighet for – “vestlandsvær” er jo vestlandsvær. Nå begynte det å dryppe ned for alvor…

Hovedgaten i Molde er flere hundre meter lang og i enden av hva vi kan se i bildet, krysser den torvet på sin vei mot fergen til Vestnes -

Her Molde Rådhus med Rådhusplassen. Hvis vi klaget på mangelen på roser i Molde, så var det ikke meningen å gi inntrykk av at det ikke finnes blomster i Molde. Molde er en “grønn by”! Men det var ikke særlig mange flere roser enn et hvilket som helst annet sted!

Idag bor det ca 19 000 mennesker i Molde , men regner man med omland (nabokommuner) er tallet som sokner til Molde nærmere 60 000 mennesker. Selve byen er på ca 10 kv.kilometer.

Som dere ser, det regner nå tett og vi flykter opp i et shoppingsenter og finner en rommelig kafe…

Her oppe får vi et noe bedre utsyn mot Molde kirke enne hva vi ellers fikk, men regnet på ruten ødelegger en del…

Men blomsterarrangementene rundt i byens gater satte antagelig mer pris på regndråpene enn vi med våre ømtålige kameraer -

En optimistisk torgselger forsøkte å selge jordbær i regnværet. (Han var den eneste)  Og “nei”, han het ikke Rohn! Vi har regler for reklame!

Nede på gateplan forsøkte jeg på nytt å finne en brukbar fotovinkel mot kirken, men det var ikke enkelt…

På en gavlvegg hadde noen forsøkt å formidle budskapet om “rosenes by”, men ærlig talt – på en enorm grå betongflate? Var det meningen at jeg skulle få assosiaskjoner til “sommer og blomsterprakt” her?

En koselig liten, men akk så regnvåt park -

I utkanten av denne parken fant vi de første alvorlige tilløp til roser i Molde -

Og på den andre siden av parken lå Molde kino. Ja, jeg tror faktisk bare det var èn . . .

Jeg vet ikke om denne fortjener betegnelsen “bekk” eller “elv”, men den renner i alle fall gjennom Molde sentrum og lager et lite fossefall midt i byen… Og navnet er visst “Molde-elva”!

For annen gang på vår lille byvandring støter vi på Bjørnsterne Bjørnson. Denne gangen har han fått et tidsriktig halskjede, men jeg er vel ikke sikker på om han ville ha valgt det selv om han hadde levd i våre dager…

Her oppe i byen finner vi Molde videregående skole.  Blomsterbedene foran skolen var ikke kommet så veldig langt ennå, men igjen var det noen som hadde forsøkt å få frem noen roser…

Og nei, - det er ikke jeg som har dusjet rosene i Molde. Det greier naturen selv på disse kanter!

Unnskyld at jeg serverer 3 rosebilder i rekkefølge, men jeg må jo forsøke å formidle det bygartneren i Molde ikke har klart: – at det vokser roser her!


Og jada, (i fall noen lurer) det regner fortsatt!  Her fra hovedgaten like ved torvet.

Men,- der har vi jo bygartneren?  Skal tro om han er ute og teller roser?  Metodistkirken ligger sentralt plassert i Molde.

Jeg prøver meg igjen på kirken. men det skal ikke være lett. Kan hende hadde det gått bedre med en motorsag enn med et kamera…

Molde domkirke er en 2-skips langkirke med plass til 900 mennesker. Ikke særlig gammel – oppført i 1957.
Kirken ble også domkirke for Møre Bispedømme da dette ble opprettet i 1983. Kirken har et frittstående klokketårn som er 50 meter høyt.

Her snublet vi over et hus litt utenom det vanlige. Litt vanskelig å tidsbestemme?  Men det greide jo en lokal titter: Egentlig heter dette huset Villa Bkerteli, men på folkemunne går det under navnet “Pippi-huset” og er en såkalt “sveitservilla” fra 1885 (Takk til b-girl)

Vi har gjort en liten runde og kommet tilbake ned på Rådhusplassen. Her syntes vi at vi burde vise dere statuen (eller fontenen) foran rådhuset. Og her blir man våt i dobbelt forstand -
Men se nøye på vannsøylen til venstre! Er det ikke litt merkelig hvordan synes å gjenskape konturene av piken med kurven?

Her nede ved kaien ligger forskjellige ferger som krysser Romsdalsfjorden i forskjellige retninger. her en “hurigbåt” (katamaranskrog)  Litt lenger bak finner vi fergeleiet til mf “Sogn” som tar seg av biltrefikken til Vestnes.

“ Moldetorget” ligger egentlig til hovedgaten i Molde og er et shoppingsenter i 5 etasjer -
Dette siste fikk vi en korrigering på. Det viser seg da at shoppingsenteret bare er i 3 etasjer, men ellers kan man jo telle etasjer på bildet?

Deler av kaiområdet i Molde -

Det ser ut til at regnet er slutt for denne gang. Det lysner litt . . . (Og det gjør jo ingen ting!)

Vi tar med oss et bilde av biblioteket i Molde -

Endelig! En busk mer roser. Noe litt utenom det vanlige…  Den fant vi bak fylkessykehuset!

Litt trøtte og sårbeinte har vi lagt kursen tilbake mot hotellet. Himmelen er blitt blygrå igjen. det er fare for en ny “himmeldusj”…

På veien fant vi hjelpe meg enda en rose …

Men vi kan ikke helt forlate Molde uten å vise dere litt fra “Rica Seilet” hvor vi bor. For nå dukker hotellet opp foran oss -

Legg merke til hvordan skyer og natur reflekteres i glassfasaden og på en måte trekker hotellet inn i naturen rundt seg. Spennende design!

I en lys og trivelig resepsjon er det kanskje i første rekke lysekrona som tiltrekker seg oppmerkosmhet -

På veien opp stikker vi innom spisesalen, nærmst bare for å gi der følelsen av å spise en deilig frokost  med sjøutsikt over Romsdalsfjorden…

Vel oppe på vårt eget rom kunne vi se ned på måkene som fløy forbi 6-7 etasjer lavere ned…

Og i 15 etasje  fant vi Gjelstens private suite (som kunne leies ut hvis han var opptatt på annet hold),
og eget trimrom med badstue. Det ga en litt særegen følelse å sitte kliss naken til offentlig beskuelse
i 15. etasje, - for hele den ene veggen i badstua var – glass!

He he, – det er vel bare å håpe at turistene på mf “Sogn” ikke har kikkerten rettet mot hotellet?
Her utsikten fra badstua i et lysre øyeblikk -

Neste dag var det avreise. Vi takker så mye for følget -

Samtidig anbefaler vi et neste reisemål:   TRONDHEIM (Ila)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende